close

Analyse

AnalyseBlogg

Annerledeslandet Vallhall

Vålerenga – Røa resized

Med 11 baklengs på to kamper, hodet ute av cupen og til sammen bare sju mål på 13 kamper må man spørre seg hva i all verden som skjer i Oslos lite stolte stolthet. Vi setter nå lupen, litt annerledes, på Vålerenga.

(Dette er tredje artikkel i serien «annerledeslandet», der vi ser nøye på klubber som har valgt annerledes i veien til toppen. Første artikkel var «Annerledeslandet Nadderud» og andre «Annerledeslandet Avaldsnes» ).

Vålerenga kom kraftig i 2012, og tok en overraskende femteplass i 2013. Nå er laget ukomfortabelt nære nedrykk. Det er fortsatt i og for seg nok poeng til ikke å bekymre seg for direkte nedrykk, men Vålerenga framstår som et lag som er marginalt bedre enn Urædd og kan få problemer med Medkila. Hva har skjedd i det siste?

Spillerstallen

Før vi ser på hva som har skjedd, kan vi begynne med å se på spillerstallen. Ifølge vår regning har det vært 69 spillere innom Vålerenga siden 2012-sesongen startet. Hvordan har det gått med dem?

Av de 69 spiller 21 i dagens tropp. Nitten har lagt opp, de fleste etter å ha prøvd seg skikkelig. Ytterligere åtte er utlendinger med mer (Schwarz, Mendes, Erlandsson) eller mindre (Magnúsdóttir, Bennett, Haycock) suksess. Fire spillere (Schjelderup, Kjørum, Pettersen, Berget) har gått til topplag. Det betyr at 18 spillere ikke kan regnes som særlig stor suksess i sitt opphold.

Hva med dagens stall? Av de spillerne som har spilt samtlige kamper for Vålerenga, er det to nye (Nordin og Blakstad) og to med noe mer fartstid; Ellen Wang (høsten 2014) og Camilla Christensen (våren 2014). Av de som har spilt alle kamper bortsett fra én har vi Ingrid Buer Søndenå og Ina Skaug (begge vår 2013) i tillegg til Kelsey Hood (ny) og Tine Schryvers (ny). Ellers av spillere med mange kamper i 2016 har vi altså Maren Hauge (vår 2013), Johanne Fridlund (vår 2014), Frida Lyshoel (høst 2014), Anne Lise Olsen (vår 2015), Camilla Ose og Line Geltzer Johansen (begge nye).

Altså av de 14 med flest kamper for Vålerenga:

  • Tre spillere har vært med i tre og en halv sesong,
  • To i to og en halv sesong,
  • To i to sesonger,
  • En i halvannen sesong og
  • Seks helt ferske.

Så blant suksesshistoriene på spillerstallfronten har vi Ingrid Schjelderup, Mina Kjørum, Guro Pettersen og Marte Berget som har forlatt klubben og til en viss grad Camilla Christensen som er blitt. Av disse er Pettersen en andrekeeper som sannsynligvis gambler med å få ta over. Marte Berget er en begrenset suksess (31 minutter tilsammen på de første 13 rundene i 2016), og hun utviklet seg særlig i Kolbotn. Mina Kjørum har hatt mest suksess, hun har startet 12 av 13 kamper for Stabæk, om enn et Stabæk under pari. Vi har hørt mye lovende om delvis skade- og sykdomsforfulgte Johanne Fridlund, men hun mangler det siste skrittet.

Trenersituasjonen

Vålerenga utvikling
(Trykk på bildet for større versjon)

 

År Plass Poeng + Trener
2012 8 23 27 47 Berg-Hansen
2013 5 32 41 37 Berg-Hansen
2014 7 30 27 45 Rostad
2015 10 21 22 42 Tsolis
2016 10 22 12 51 Brocken
2016 er en basert på samme poengfangst som hittil i år.

Vålerengas historie i Toppserien er delt inn i før og etter Cecilie Berg-Hansen. Hun tok laget opp til Toppserien og opp på øvre halvdel. Siden har det gått nedover både med poeng og scorede mål, mens antall baklengsmål er gått oppover.

Så hvorfor har det gått nedover? To hovedgrunner kan være erfaring med kvinnelag og kontinuitet.

Det å ta over en trenerjobb i Toppserien er ikke enkelt, og Cecilie Berg-Hansens sko er ikke lette å fylle. Når Vålerenga konsekvent har ansatt trenere som ikke har trent kvinnelige fotballspillere før, kommer de til å gå både i hverandres feller og i nye – ofte at de behandler jenter som gutter eller ikke forstår vesentlig dynamikk i spillergruppa.

Vålerenga har heller ikke lyktes å beholde trenerne etter Berg-Hansen heller. Rostad fikk etter hvert skikk på Vålerenga rent poengmessig, men han forsvant videre. Tsolis fikk aldri det, og han dro til Spania med 21 poeng, den laveste summen hittil.

Nå er det Brocken, som i det minste har fordelen med at han har trent i Toppserien før. Ikke at det hjalp stort. Samtidig har Brocken levert gode resultater spesielt i 2014, men også i slutten av 2013 og i 2015, på sett og vis. Brocken er altså en fullt kapabel trener, men det fungerer ikke her. Om det skyldes manglende entusiasme, for mye kompis, for streng eller noe annet vites ikke, men Brocken må legge markant om stilen.

Nåværende krise: Angrep og forsvar

Med sju mål på 13 kamper, gir det et totalsnitt på 12 mål på 22 kamper – bare Fart har gjort det dårligere. I 2016 har laget spisser som Anne Lise Olsen (3 mål tross skader), Silje Blakstad (1 mål), Johanne Fridlund (1), Tine Schryvers (0), Camilla Ose (0), Tiril Haga (0) og Synne Sofie Christensen (0). Til Haga og Christensens forsvar, førstnevnte har ikke spilt og Christensen fikk bare spille i åpningskampen mot Stabæk (0-5). Det som er langt verre er at de framstår ikke som et lag i angrep. Angrepene er som oftest enkeltspilleres initiativ, og andre er ofte ikke med på det. Avslutningene, som regel skudd fra distanse, er ofte markkrypere. Kort sagt mangler enhver glød man finner hos lag med selvtillit.

Hva med baklengsmål? Vålerenga har nå til sammen sluppet inn 30 mål, altså over fire ganger så mange som de har scoret. Hvordan har de kommet? Vel, skal du score på oslolaget, kan det være en tanke å få seg en corner eller et frispark i relativt farlig posisjon og lempe inn i feltet. Av de 30 Vålerenga har sluppet inn, har seks kommet på corner etter dårlig markering i boksen, og fem på frispark etter dårlig markering i boksen. Åtte mål kan beskrives som kløning i forsvar (feilpasning, dårlig klarering, tellefeil, fraløpt) uten at det var dødball og fire klare og to litt strenge mål kan tilskrives keepertabber. Bare fem mål var det lite å gjøre med, det vil si gode skudd eller straffespark.

Konklusjon

Lag Kontaktpersoner
Arna-Bjørnar 12
Sandviken 10
Urædd 8
Røa 7
Kolbotn 6
LSK Kvinner 6
Trondheims-Ørn 5
Avaldsnes 5
Medkila 5
Klepp 4
Stabæk 4
Vålerenga 3

En god konklusjon skal ikke bringe inn nye elementer, men denne passet ingen andre steder:

Et godt lag må ha et godt støtteapparat. Vålerenga er Norges 10. beste lag akkurat nå, og da bør de vel ha noen som hjelper dem med å ha en god hverdag? Igjen er ikke ting så enkle. Ser man på kontaktpersoner oppført på fotball.no for de forskjellige toppserielagene, ser man (tabellen til høyre) at Vålerenga har færrest ført opp. De har trener, keepertrener og Egil Ødegaard, som ser ut til å gjøre alt annet. Man er fristet til å si at de har ressurser fra hovedlaget, men lite peker i retning av at dette hjelper stort.

De har i og for seg en også en fysisk trener i Eirik Halvorsen Wiik, og for noen dager siden fikk de inn dyktige Kjell Gustad som toppspillerutvikler på damelaget. Gustad kan hjelpe til stort med den manglende utviklingen av spillere med potensial. Det hjelper selvfølgelig, om man skulle tro fysio og materialforvalter kanskje skulle komme foran.

Så dermed har vi et Vålerenga med manglende kontinuitet, spillere uten selvtillit, med en trener som ikke greier å kommunisere til dem, et støtteapparat på overlevelsesnivå, en manglende spillerutviklingskultur, flere bomkjøp og liten eller ingen idé om hva det vil si å spille på Vålerenga.

På den annen side har vi det eneste laget som har vunnet på Sofiemyr, og det inkluderer Avaldsnes og LSK Kvinner. Vi har et lag som har en ekstrem variasjon mellom toppnivå og bunnivå. På toppen er de jevne med alle, på bunnen er de et trist skue. Vålerenga har stort sett overlevd på luft og kjærlighet, men nå må det vilje til.

read more
Analyse

Bli kjent med Medkila

Røa-MedkilaDSC_0032_16_20160417

Laget fra Harstad har vært mye opp og ned, men de har holdt seg lenge i en region der det vanligste er å dukke under.

«Bli kjent med…» er del av en serie der vi går gjennom de enkelte klubbene i Toppserien og forklarer litt rundt deres situasjon. Her har vi som hensikt å vektlegge deres synspunkt på egen klubb og Toppserien.

Medkila kommer fra Hålogaland fotballkrets, en krets med en begredelig kvinnefotballhistorie. Medkila er sånn sett solskinnshistorien.

Historien om Medkila

Hålogaland Fotballkrets har omtrent 120 000 innbyggere. Det er ikke veldig mye, men det er nok til at det er plass til noen fotballag. For herrer går det ned til femtedivisjon med tre avdelinger. For kvinner består Hålogaland fotballkrets 2016 av tre lag; Medkila, Mjølner og Håkvik (Harstad og Sortland forsvant etter 2015-sesongen). Det er med andre ord ingen lang og stolt tradisjon for fotball for kvinner der oppe, ser man bort ifra Medkila.

Nittitallsbarnet som vokste

I 1990 dukket Medkila opp i cupsammenheng. De slo Grofjord borte 2-0, men tapte stygt hjemme mot Grand Bodø. Deretter forble de ute av cupen frem til 1998. To år før det, i 1996, rykket de opp til 1. divisjon, den nest øverste divisjonen. Det gjorde de ved å vinne  2. divisjon Hålogaland som besto av dem og seks andre lag fra Hålogaland, altså to flere enn det er tilsammen i dag. Medkila vant med to poeng foran Ajaks Ski- og fotballklubb fra Kleiva i Sortland. I kvalifiseringen vant de over Halsøy hjemme, og spilte uavgjort borte.

Det var derfor i 1997 at Medkila først spilte i den nest øverste divisjonen. De endte midt på tabellen i debuten. Året etter startet beintøft med hele 0-14 for Grand Bodø, men de tok seg kraftig opp og endte på andreplass, etter Grand Bodø. Dette var i avdeling seks, da 1. divisjon var delt opp slik 2. divisjon er nå, men uten tullet at de holdt åpent for om visse avdelinger kom til å komme tilbake. Medkila kom tilbake til cupen. De banket Hardhaus hele 9-0 hjemme. I andre runde møtte de Fløya, og den kampen er resultatet fortsatt ikke registrert fra, men Fløya gikk videre. I 1999 ble det et rotterace mellom nettopp Medkila og Fløya om hvem som skulle vinne, og Medkila vant serien. Det gikk til kvalifisering, der Medkila tapte hjemme for Larvik og spilte uavgjort borte mot Voss. I 2000 var det Fløya som var best av de to.

Første storhet

Andreplassen gjorde at Medkila kvalifiserte seg for nasjonal 1. divisjon. De overlevde tross nest sisteplass fordi Grand Bodø trakk laget sitt før sesongstart. I cupen gikk det styggere. Etter en klar seier over Pioner, ble det tap hele 0-9 i Harstad mot Trondheims-Ørn. Året etter kom Medkila langt bedre med, og endte midt på tabellen. De var bare åtte poeng bak Fløya, som rykket opp på andreplass. Liungen var overlegen. Medkila kom til andre runde igjen, men tapte noe overraskende for Innstrandens.

Så kom 2003, det helt spesielle året i Medkilas historie. Laget hadde gode spillere. Anneli Giske, Stine Frantzen, Marianne og Lise Linaker, Cathrine Rolness, Sofie Pedersen, Lise Beate Bye med flere, og disse ble bedre med året. I serien var de et topplag, og vant mange kamper i begynnelsen. To tap mot slutten gjorde at de endte bak Sandviken, men det holdt til opprykk til Toppserien.

Det er ikke ofte at et opprykk kommer i skyggen av noe enda bedre, men det skjedde med Medkila. I cupen vant de som vanlig første runde. Andre runde møtte de Grand Bodø, som bygget opp laget på nytt. Medkila vant komfortabelt 5-1. Mot rivalene Fløya ble det 2-1-seier i tredje runde, og dette var et Fløya med mange stjerner og et lag som endte på femteplass i Toppserien. I kvartfinalen slo de Sandviken hele 6-1 hjemme, og i semifinalen dro de til Strømmen og slo hjemmelaget 3-1. I finalen, som fortsatt regnes som det største sjokket i norsk kvinnefotballs historie, tok Medkila ledelsen signert Frantzen. Keeper Bye klønet det til i det 14. minutt, slik at Kolbotn utliknet, men siden stengte hun målet – selv på straffe ble det redning. Frantzen la en corner perfekt på hodet til Giske, som stanget inn seiersmålet. Dermed ble det nordnorsk cupgull på kvinnesiden for første gang. Det var også første gang noen som ikke spilte i den øverste divisjonen vant cupgull.

Den sure svie

Regjerende norgesmesterfikk det beintøft i Toppserien. Det ble sju tap på rad før de tok sitt første poeng – uavgjort mot Sandviken. Deretter slo de Klepp før tapene kom, inkludert blodig hevn fra Kolbotn, som slo dem 10-0 på Sofiemyr. Det ble også hjemmeseier mot Team Strømmen, og dermed tilsammen syv poeng og klart sisteplass.

Tilbake i 1. divisjon var Medkila en middelhavsfarer. I 2006, da Toppserien utvidet fra 10 til 12 lag, ble Medkila nummer fem, og det beste laget som ikke skulle spille kvalifisering for opprykk. Medkila nærmet seg sakte, men var aldri i nærheten av vinneren av 1. divisjon, bare andreplassen. Medkila framsto som et lag som gikk raskt opp og enda raskere ned. Gode spillere forsvant til Fløya eller andre lag, eller noen la opp. I cupen var det bare 2007 og 2009 som var nevneverdige, da kom Medkila til kvartfinalen. Gammel storhet ble vist i 2009 da Medkila holdt nullen til ekstraomgangene mot Kolbotn.

Tilbake i det gode selskap

I 2010, derimot, lyktes det Medkila å komme på andreplass i 1. divisjon. De var ni poeng bak Sandviken på første, men det var nok. I 2011 var de blant favorittene til å rykke ned. Det vil si – året før var det kaos. Linderud-Grei (nå Grei) skulle ha rykket ned, men Donn hadde brukt så mange penger at de måtte erklære seg konkurs. Dermed gikk Grei videre til Toppserien 2011. Kattem var også på vei nedover, da kravene fra NFF ble tøffe for dem.  Det var en sjanse for Medkila.

Harstaldaget forsterket også med Danesha Adams (høsten), Nicole Cross, Silje Vesterbekkmo (tre spredte kamper), Lill Yvonne Karlsrud og Cathrine Rolness (forsommeren) i tillegg til at de hadde spennende spillere som Marita Holmen Iversen, Ida Fjordbakk, Elisabeth Jeppesen og Ane Sund Walsøe. Det ble imidlertid, tross en god sluttspurt, nest sisteplass og nedrykk.

Dette nedrykket ble ikke som forrige nedrykk. Medkila beholdt det som var godt med klubben, og lyktes å komme på andreplass, 12 poeng bak Avaldsnes, i 1. divisjon. Etter at nye regler krevde kvalifisering, møtte Medkila Kattem. 0-3 borte og 3-2 hjemme betydde at Kattem fortsatte i 1. divisjon – bortsett fra at Kattem måtte trekke laget. Fart, som hadde rangen på å få plassen til Kattem, takket nei etter null poeng på 22 kamper, og Medkila fikk i stedet rykke opp.

2013- sesongen var Medkilas beste. De var langt bedre, og det holdt til en 9. plass – to poeng bak Røa på åttende, fem foran Klepp på 10. Det ble 26 poeng, mer enn de hadde tatt i 2004 og 2011 tilsammen. De hadde fått hjelp også av Victoria Ludvigsen fra Grand Bodø og Rosie Malone-Povolny. De to fortsatte også i 2014, men der ble det beintøft igjen for Medkila, som klarte seg unna kvalifiseringsplassen med et nødsskrik – ett poeng foran Amazon Grimstad.

Medkila nå

Så hvor står Medkila per 2016? Vi ser på et par punkter:

Fjorårssesongen: 2015 spilte de uten Ludvigsen, Walsøe, Iversen og Jeppesen. Det luktet nedrykk hele veien, men en kjempeavslutning hjalp stort, og de greide seg med kvalifisering, der de banket opp Grand Bodø. Så mistet de Danesha Adams og Rosie Povolny.

Verdier: Hva enn man kan tillegge Medkila verdier, så er mediadekning ikke i nærheten av en av dem.

Med Hålogaland så lite interessert i satsning på kvinnefotball som det er, sier det mye om Medkilas stayerevne. De nektet å gi seg da de rykket ned i 2004 og ble en middelhavsfarer igjen, de nektet å gi seg etter nedrykket i 2011, og nå sikter de faktisk oppover. Som dyd av nødvendighet, og det faktum at det av topplag i 2016 er hele 14 timers kjøretur (med ferge) til det nærmeste, har Medkila satset mye på å måtte greie seg med lokale talenter, ispedd spillere fra Tromsø (4 timer med bil unna) og Bodø (nesten 6). Medkila har fått gode spillere, men de er godt utviklet i Harstad. At flere av demsiden gått til Avaldsnes, Røa og Kolbotn svekker ikke dette arugmentet.

Støtteapparat: Her vet vi lite utover trener. Tidligere trener Roy Berntsen leverte en flott innsats med Medkila, og nåværende trener Frank Berntzen har gjort laget enda litt bedre. Så hva enn annet man kan si om Medkila, og det er dessverre ikke stort gitt mediasatsningen deres, så har de vært flinke til å velge trener.

Medkila har lyktes ikke å rykke ned i tre sesonger på rad, men nå må de vurdere om de skal fortsette å satse på utlendinger for å redde dem. Medkila har hentet spillere fra langt utenfor EU: Cross, Adams, Campbell, Thompson, Povolny, Nku og Oluehi. Dagens situasjon er barbert ned til to, men det kan hende at disse pengene hadde vært bedre investert på en annen måte.

 

Medkila og andre lag

Hvordan er en typisk Medkila-sesong? Enkelt svart finnes den ikke, men den er som oftest fokusert på å unngå nedrykk. Vi ser om vi finner tendenser. Her er grønt seier, gult uavgjort og rødt tap. Vi følger også faktiske kamper, så om niende runde er blitt flyttet til etter den 14., regnes den da som den 14. runde og så videre.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22
2011 red yellow red red red red Green red red red red red red red red red yellow Green red Green yellow red
2013 Green red Green Green red red yellow red yellow yellow Green red yellow red red yellow red Green Green Green red red
2014 red red Green red red yellow red Green red Green Green red yellow red red yellow red red red red red red
2015 red red red yellow Green red red red red red red red red red red Green red yellow Green Green red Green

Enda det ikke er noen klokkeklar tendens, ser vi at når de nærmer seg andrea halvdel, gjør Medkila det svakt. Begynnelsen av høstsesongen er faktisk ganske stygg. Deretter tar de seg opp igjen, før det går litt svakt de to siste kampene – som regel. Men altså ingen regel uten unntak.

Er det noe mønster med tanke på når på året poengene kommer? Er Medkila et hjemme- eller et bortelag? Vi ser på vår (de første 11) og høst.

Poeng Vår Høst Hjemme Borte
2011 4 8 8 4
2013 15 11 16 10
2014 13 2 10 5
2015 4 13 13 4

Det mest iøyenfallende hva gjelder vår og høst er at de er enten – eller. Med unntak av den gode 2013-sesongen, lyktes det sjelden Medkila å hente mange poeng i begge halvdeler. Enten starter de sterkt og lykkes ikke å følge opp (2014) eller så starter de svakt og kommer mer på slutten (2011 og 2015).

Medkila er ellers et klart hjemmelag, men det er bare i 2015 der avstanden har vært veldig markant.

Hva så mot motstandere? Vi har her valgt å plassere lag som bare varer en sesong (Linderud-Grei, Fart og Grand) under betegnelsen nedrykkslag. Kattem tar vi ikke med fordi laget ikke finnes lenger. Medkilas mål kommer alltid først, også borte. Vi har ikke med 2016-sesongen.

2011 2013 2014 2015
Totalt H B H B H B H B
Amazon
Grimstad
Totalt
Hjemme
Borte
3-2-3
1-2-1
2-0-2
11-12
6-7
5-5
1-1 0-2 2-1 1-0 1-3 4-1 2-2 0-2
Arna-Bjørnar Totalt
Hjemme
Borte
 0-1-7
0-1-3
0-0-4
8-37
5-15
3-22
0-3 0-3 2-2 1-8 1-7 0-8 2-3 2-3
Avaldsnes Totalt
Hjemme
Borte
0-1-5
0-1-2
0-0-3
4-20
3-12
1-8
2-2 0-3 0-3 0-3 1-7 1-2
Klepp Totalt
Hjemme
Borte
3-2-3
2-2-0
1-0-3
32-7
23-1
9-6
3-3 0-1 0-0 1-0 1-0 2-4 5-1 1-3
Kolbotn Totalt
Hjemme
Borte
0-2-6
0-0-4
0-2-2
5-27
3-12
2-15
1-4 2-2 0-2 0-0 1-2 0-3 1-4 0-10
LSK Kvinner Totalt
Hjemme
Borte
0-0-8
0-0-4
0-0-4
3-30
1-12
2-18
0-3 1-3 1-3 0-4 0-5 0-6 0-1 1-5
Røa Totalt
Hjemme
Borte
1-2-5
1-0-3
0-2-2
5-17
3-9
2-8
0-6 0-4 2-0 1-3 0-1 0-0 1-2 1-1
Sandviken Totalt
Hjemme
Borte
5-0-1
3-0-0
2-0-1
16-4
9-1
7-3
4-0 1-2 4-1 3-0 1-0 3-1
Stabæk Totalt
Hjemme
Borte
0-0-4
0-0-4
0-0-4
2-30
2-12
0-18
0-4 0-4 1-2 0-4 1-3 0-4 0-3 0-6
Trondheims-Ørn Totalt
Hjemme
Borte
3-0-5
3-0-1
0-0-4
11-18
7-8
4-10
0-4 2-4 2-1 1-3 3-2 0-1 2-1 1-2
Vålerenga Totalt
Hjemme
Borte
2-1-3
2-1-0
0-0-3
8-12
7-5
1-7
2-2 1-3 2-1 0-2 3-2 0-2
Nedrykkslag Totalt
Hjemme
Borte
2-2-0
1-1-0
1-1-0
8-4
3-1
5-3
2-0 3-1 1-1 2-2

Ser man lag for lag, er det enkelte tendenser. La oss se dem i rekkefølge etter tabellen i 2015:

  1. LSK Kvinner har bare slått Medkila. Innimellom juling-sifre er det et hederlig hjemmeresultat, men Medkila har aldri egentlig vært i nærheten.
  2. Avaldsnes har banket Medkila én gang, og Medkila greide en solid uavgjort mot dem. Avaldsnes vinner, men Medkila leverer ofte god kamp.
  3. Røa er litt pussig. Medkila er et hjemmelag, men de gjør det bedre borte mot Røa enn hjemme. Med tre uavgjort (2016 inkludert) på rad borte, viser det seg at Medkila er bedre på å spille gjerrig og satse på kontringer mot oslolaget.
  4. Stabæk har Medkila lite å stille opp mot. Favorittresultatet til Stabæk er 4-0.
  5. Kolbotn hadde et lite kompleks hjemme i begynnelsen, men har siden vært Medkila overlegne. De har også påført Medkila sitt styggeste tap i Toppserien.
  6. Klepp og Medkila liker seg begge best hjemme, og det er helt likt dem imellom før 2016-sesongen. Dette er en av dissse oppgjørene det er veldig vanskelig å forutsi.
  7. Arna-Bjørnar har Medkila hatt spesielt store problemer med. Bergenslaget virker svært gode til å løse Medkila-gåten. I 2015 gikk det i det minste bedre i tapene for Medkila, og Arna-Bjørnar er innen rekkevidde.
  8. Trondheims-Ørn og Medkila har et ganske artig forhold. Etter at Medkila rykket opp for hittil siste gang, har de vunnet på hver sin hjemmebane tre år på rad. Med ett unntak har alle kampene siden da vært jevne og endt med ettmålsseier. I 2016 ble det riktignok tomålsseier for Ørn hjemme.
  9. Sandviken har tradisjonelt Medkila et veldig godt tak på. Derfor ble tapet i 2016 litt pussig. Før det hadde de fem seire av seks mulige.
  10. Vålerenga og Medkila har i enda større grad et hjemme-borte-forhold. Vålerenga greide uavgjort i 2013, men ellers har lagene vunnet hjemme og tapt borte.
  11. Amazon Grimstad og Medkila var omtrent så jevne som man kunne ha fått det.
  12. Nedrykkslagene har Medkila vært litt av og på med. De hadde kontroll på Grei og fikk ikke til Grand Bodø.

Medkila ser ut til å bruke ressursene sine smart. De har ikke tatt poeng mot Stabæk eller LSK Kvinner, og de ser neppe store poenget i å prøve heller. Kampene mot Røa, Klepp, Ørn, Vålerenga og Sandviken viser at de leverer der det nytter. Mot Kolbotn Arna-Bjørnar skulle de ha levert, men de har ikke funnet ut hvordan de tar poeng der ennå.

read more
1. divisjonAnalyse

Hva kan vi si etter fire runder?

IMG_9481

Det er etter fire serierunder at serien begynner å sette seg, men har den egentlig det? Vi ser nøyere på situasjonen.

 

Noe kan vi uansett si om serien etter fire runder. Fløya har overrasket svært positivt, og Amazon Grimstad er ikke i fullt så dårlig stand som vi trodde. Raufoss er der vi hadde dem, mens Lyn framstår som opprykksfavoritt sammen med Grand Bodø. Når det er sagt, hvordan ser årets tabell etter fire runder ut sammenliknet med fjorårets etter samme tid og fjorårets ved serieslutt?

2016 2015, 4 runder 2015 til slutt
Grand Bodø Grand Bodø Urædd
Kongsvinger Urædd Grand Bodø
Lyn* Fortuna Åsane
Fløya Kongsvinger Kongsvinger
Øvrevoll Hosle Fart Lyn
Grei Byåsen Byåsen
Byåsen Åsane Fart
Fortuna Haugar Øvrevoll Hosle
Åsane* Øvrevoll Hosle Fortuna
Fart Grei Grei
Amazon Grimstad Sarpsborg 08 Haugar
Raufoss Lyn Sarpsborg 08
 *-en kamp mindre spilt

Man kan altså ikke si noe helt klart om utviklingen. Kongsvinger, Byåsen og Grei endte på nøyaktig samme plass, mens Lyn hoppet masse og Fortuna dalte mye. Det er også relativt store forandringer for andre lag, som Åsane og Haugar. Så om 2015 er en målestokk, kan du ikke se altfor klare tendenser etter fire serierunder.

Du kan imidlertid se andre ting. I 2015 hadde alle poeng etter fire runder. Senest ute var Grei, som hadde null poeng etter blant annet å være det eneste laget som tapte for Sarpsborg 08 gjennom hele serien, helt til de slo Kongsvinger og tok tre poeng. I 2016 har vi hele to lag som har null. Amazon Grimstad har i det minste tapt hederlig bortsett fra borte mot Fløya, men vi har sett at Fløya er livsfarlige hjemme. Raufoss har framstått etter fire kamper som de ikke skulle være i denne divisjonen.

 

Tilsvarende kamper i fjor

Det er selvfølgelig noe misvisende å vise til de fire første kampene. Har man bare møtt topplag, har man flere poeng enn om man bare har møtt bunnlag. Så hvordan ser det ut om vi luker ut lag som ikke var i 1. divisjon i begge årene (Fløya, Urædd, Amazon Grimstad, Haugar) og ser på de tilsvarende kampene i fjor?

  • Grand Bodø har nøyaktig like mange poeng, altså 10. De slo Grei borte i 2015, mens de spilte uavgjort mot Øvrevoll Hosle
  • Kongsvinger har tre poeng mindre etttersom de slo Lyn hjemme i fjor
  • Lyn har tre poeng mer ettersom de tapte for Kongsvinger borte i fjor
  • Øvrevoll Hosle har ett poeng mindre ettersom de spilte uavgjort mot Grand Bodø i fjor
  • Grei har ett poeng mer ettersom de tapte for Grand Bodø i fjor
  • Byåsen har nøyaktig like mange poeng som i fjor
  • Fortuna har to poeng mer enn i fjor, ettersom de i fjor spilte uavgjort hjemme mot Fart
  • Åsane har nøyaktig like mange poeng som i fjor
  • Fart har ett poeng mindre ettersom de i fjor spilte uavgjort mot Fortuna borte

Vi ser altså utifra denne oversikten at det er Kongsvinger som har tapt flest poeng, men det er altså etter bare to sammenliknbare lag, ettersom Kongsvinger har møtt Raufoss og Amazon Grimstad. Ellers er mye ganske likt som i fjor.

 

Nedrykksspøkelse og opprykkskrav

Hvor mange poeng bør man ta for å være på trygg grunn? De siste fem årene har laget som rykket ned som beste lag hatt 17 (Haugar, 2015), 17 (Kaupanger 2014), 13 (Alta 2012), 15 (Haugar 2011) og 17 (Orkla 2010). I 2011 og 2013 var det bare 11 lag grunnet at Manglerud Star og Sola trakk lagene sine. I 2013 var imidlertid avstanden mellom 11. laget (som rykket ned) og 10. så stor at det blir irrelevant.

Det ser ut til at man bør ha 17 poeng eller mer for å greie seg. Det betyr at selv om det nest dårligste laget slår det dårligste to ganger og vinner to andre kamper, er det fortsatt ikke nok. Man må i snitt vinne seks kamper for å være relativt godt sikret. Det kan gå med færre, men man bør sikte høyere.

Opprykk, da? Mye handler om hvem som er med. Sandviken (64 av 66 poeng) og Avaldsnes (61 av 66) var unntakene. Vinnerne ellers har tatt 53 (Urædd), 49 (Grand Bodø), 45 (Vålerenga), 54 (Sandviken 2010) og 42 (Linderud-Grei 2009). Når det er mange om benet, skal 47 holde, men her tror vi det blir to-tre, så da er nok 50 et bra mål. 50 poeng betyr altså at man kan tillate seg 16 poengs tap. Det er for eksempel 4 tap og 2 uavgjort. Det betyr at det fortsatt er mange igjen om beinet.

Hva med kvalifiseringsplassen? Nummer 2 har fått 47 (Grand Bodø), 42 (Sarpsborg 08 begge gangene),  42 (Fart), 49 (Medkila) og 41 (Donn). I tilfellene Grand Bodø og Medkila hadde de begge 5 poeng ned til nummer  tre. Så kvalifiseringsplassen kan fort ligge på omtrent 45 poeng. Det er for eksempel 15 seire og 7 tap eller 14 seire, tre uavgjort og fire tap.

Problemet er selvfølgelig det at hittil har ingen lag som har endt på andreplass i 1. divisjon lyktes å slå laget  fra Toppserien.

 

read more
Analyse

Bli kjent med LSK Kvinner

IMG_6825

Etter litt spinning i sanden, fikk LSK fotfeste, og har siden vært et topplag. Her går vi i dybden på LSK Kvinner.

«Bli kjent med…» er del av en serie der vi går gjennom de enkelte klubbene i Toppserien og forklarer litt rundt deres situasjon. Her har vi som hensikt å vektlegge deres synspunkt på egen klubb og Toppserien.

LSK Kvinner kar fått mye pengehjelp til å komme seg til topp, men de har også lyktes i å bygge en god kultur rundt laget. Det har medført at de er blitt en institusjon i norsk kvinnefotball.

Historien om LSK Kvinner

Ja, institusjon har de jo alltid vært. Laget er jo blitt til på en lang ferd, og all historien og alle tradisjonne er blitt videreført siden starten i 1978. Vi tar harelabbvesjonen denne gangen.

Setskog ligger sånn omtrent en times kjøretur fra Ullevaal Stadion. Det er på ingen måte lokalt, og det sto mye dugnad og samarbeid på dagsorden, selv etter standarden vi er vant til nå. De var med altså allerede i 1978 i den første cupen. De røk ut på straffer mot Sandviken i kvartfinalen. Året etter var både Setskog og Høland med, og begge lagene røk ut i kvalifiseringen til åttendedelsfinalen. Dette gjentok seg i 1980  og 1981, men i 1982 var Setskog igjen i kvartfinalen. Ranveig Karlsen scoret på straffe etter to minutter for Setskog, men BUL scoret fire ganger og vant både kampen og mesterskapet.

Setskog-Høland

Setskogs historie handlet faktisk i cupen i stor grad om at de ikke var gode nok til å slå Sprint Jeløy (og i 1986 IL Skidar – ikke vi heller, de er visstnok fra Skien), så det ble ingen klar cuptriumf de første årene. I 1988 tapte faktisk Skedsmo for Grorud. Kun spesielt interesserte visste engang at Grorud stilte med lag. Høland gikk det ikke stort bedre med. I 1989 ble de to lagene slått sammen, og Setskog-Høland begynte sin første serie med å gjøre det midt på treet, med sjetteplass i serien og kvartfinale i cupen. De hadde imidlertid én ting av stor viktighet – Hege Riise.

Det fortsatte med midt på treet til 1992, men da markerte Setskog/Høland seg til gangs. De banket favoritten Asker i cupfinalen med hele 3-0, og Riise, Elin Krokan og Lena Haugen scoret hvert sitt mål. I serien ble det en andreplass bak nettopp Asker. Ingen trær varer til himmelen, og 1993 var et dårlig andreår. Det gikk litt bedre i 1994, bortsett fra at det var nettopp Elin Krokan, nå for Sprint Jeløy, som stoppet Setskogs vei til cupfinalen. I 1995 var Setskog tilbake til sølvplass i serien, men ble noe overraskende slått ut av da 1. divisjonslaget Bøler.

Team Strømmen

I 1996 forsvant Hege Riise til Japan, og Setskog-Høland var ett poeng fra nedrykk. Laget tilhørte nedre halvdel av tabellen ut 1990-tallet. I 2000 flyttet hele jentesatsningen til Strømmen og fra 2001 ble de hetende Team Strømmen etter et forsøk på samarbeid med Strømmens IF. Igjen ble det nedre halvdel også en god stund. Så skjedde det i 2005 at en svensk trener, Janne Jansson, tok over skuta. Under Jansson, hjemvendte Hege Riise og med Rhian Wilkinson på lån, var Team Strømmen et topplag igjen. Andreplass i serien og cupfinale, der de igjen møtte Asker – og tapte etter ekstraomganger. Det var dette med andresesonger og dette laget, og i 2006 lyktes det Jansson ikke like godt. Han dro iland en fjerdeplass, men trakk seg etter sesongslutt.

Ny trener ble Hege Riise, og hun holdt laget godt med i 2007. I 2008 begynte det dårlig, men en snuoperasjon av de sjeldne og tre svært viktige spillere i Ella Masar, Rhian Wilkinson og Diana Matheson gjorde at Team Strømmen tok sølvet med en mektig høstsesong. Det ble nok en cupfinale, nå mot Røa, og igjen ble det tap. I 2009 dro Riise til USA og Janne Jansson steppet inn. Det medførte en brukbar fjerdeplass gitt skader, spillere som la opp og graviditet. Det ble igjen cupfinale – og igjen cupfinaletap – for Team Strømmen, som hadde vist at de nå tilhørte toppen.

LSK Kvinner

I 2010 ble laget igjen endelig nærmere knyttet til en klubb, da Lillestrøm Sportsklubb. Dette medførte ikke øyeblikkelig penger, og i første sesong var de ikke noe topplag. De utnyttet ikke situasjonen etter at flere topplag hadde blitt kraftig redusert, og endte på en sjetteplass, nå med Monica Knudsen som trener. Det tok seg opp i 2011, da laget var med og kjempet om medaljer helt til slutt, men det gikk ikke, og de fikk fjerdeplass.

Det var det siste året LSK Kvinner ikke var et topplag. I 2012 kjempet de seg til sitt første gull, og enda det «bare» ble sølv i 2013, ble det en dobbel igjen i 2014, og på en anstendig måte – det ble avgjort på hjemmebane mot den eneste gullkandidaten med klar hjemmemargin. Kudos.

 

LSK Kvinner nå

Så hvor står LSK Kvinner per 2016? Vi ser på et par punkter:

Fjorårssesongen: Gull i serie og gull i cupen. Tap for FFC Frankfurt på straffesparkkonkurranse etter 2-0 på bortebane. Det kan man ikke klage over.

Verdier: LSK Kvinner har importert Røa-spillere, og med det også noe av Røas lagmentalitet. Det tar imidlertid tid å bygge opp den mentaliteten, og LSK har også en motvekt som er krav om resultater og stor utskiftning. Det lokale element er heller ikke helt til stede; LSK virker som et lag som vil ha gode spillere fremfor å utvikle de som de har. Det gjør at kontinuiteten ikke blir like sterk som i andre klubber. Selv spillere som har snust på den plassen har forsvunnet, som Oda Fugelsnes, Anne Lise Olsen, Synne Sofie Jensen og Victoria Ludvigsen.

LSKs stall er i en overgangsfase, kan man trygt si, der de jobber med en balansegang mellom samhold og profesjonalisering. Støtteapparatet og fansen som kom fra herrefotballen har strenge krav. Likevel er det slik at spillerne ser ut til å foretrekke verdier om inkludering i gruppa.

Støtteapparat: LSK Kvinner virker som om de har som mål å strømlinje Toppserien til egen gevinst. Støtteapparatet har gjentatte ganger gått ut og argumentert til fordel for en åttelagsserie og mer penger til toppklubbene. For en klubb som selv etter kuttene har langt mer penger enn de fleste andre klubbene, kan dette virke som litt umusikalsk. Det er heller ikke i tråd med det jentene prøver å bygge opp – men det er muligens slik man gjør det om man er profesjonell.

LSK Kvinner og andre lag

Hvordan er en typisk LSK-sesong? LSK Kvinner begynte klatringen i 2011, og vi har sett nøye på de siste fem sesongene for å se om vi kan se noen paralleller eller tendenser. Her er grønt seier, gult uavgjort og rødt tap. Vi følger også faktiske kamper, så om niende runde er blitt flyttet til etter den 14., regnes den da som den 14. runde og så videre.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22
2011 Green Green red yellow red Green red Green Green Green red Green red red Green Green Green Green red red Green Green
2012 Green Green Green red Green Green Green yellow Green Green Green Green yellow Green Green Green red Green Green Green Green Green
2013 Green Green yellow yellow Green Green Green Green Green Green Green Green yellow Green yellow Green red Green Green red Green red
2014 yellow Green Green Green Green Green Green Green Green yellow Green Green red Green Green yellow Green Green Green Green Green Green
2015 Green Green Green Green Green Green red Green Green Green Green yellow Green Green Green Green Green Green yellow Green Green red

Det er ingen klar indikasjon hva gjelder når de er på sitt beste, enda det er klart at LSK Kvinner gjerne er bedre tidlig enn sent. Det som derimot er verd å legge merke til, er at LSK spiller til de er sikret. Avslutningen på 2015-sesongen handler nok om at gullet var matematisk sikret. I 2014 var det kamp helt inn, og LSK var skjerpet helt inn. I 2013 kunne de formelt ta igjen Stabæk, men sjansene var beskjedne for det, og dermed ga de opp på grunn av skader og slikt tidligere. I 2012 måtte de kjempe ganske langt inn. Slik ser det ut til at LSK ikke bruker krefter når det ikke er behov for det.

Det er en liten tendens til at LSK Kvinner kan kategoriseres som et vårlag, men det er egentlig for jevnt til at det er statistisk signifikant (her regner vi «vår» som de første 11 kampene uavhengig av når de blir spilt).. Det er heller ikke hjemme/borte-forholdet egentlig. Det var en klar forskjell de to første årene, 2013 ble påvirket av skader mot slutten, og de to siste årene har det vært omtrent likt.

Poeng Vår Høst Hjemme Borte
2011 19 21 25 15
2012 28 28 33 23
2013 29 20 23 26
2014 29 28 28 29
2015 30 26 28 28

LSK er et topplag som er like farlige borte som hjemme, og som holder et jevnt høyt nivå – som vi altså forventet.

Hva så mot motstandere? Vi har her valgt å plassere lag som bare varer en sesong (Linderud-Grei, Fart og Grand) under betegnelsen nedrykkslag. Kattem tar vi ikke med fordi laget ikke finnes lenger.LSK Kvinners mål kommer alltid først, også borte. Vi har ikke med 2016-sesongen.

2011 2012 2013 2014 2015
Totalt H B H B H B H B H B
Amazon
Grimstad
Totalt
Hjemme
Borte
8-1-1
3-0-1
4-1-0
28-8
19-6
9-2
3-2 1-0 4-1 2-0 0-1 1-1 5-0 3-1 7-2 2-0
Arna-Bjørnar Totalt
Hjemme
Borte
 6-0-4
4-0-1
2-0-3
18-15
13-6
5-9
3-4 0-1 2-0 1-2 3-2 1-5 1-0 2-1 4-1 1-0
Avaldsnes Totalt
Hjemme
Borte
6-0-0
3-0-0
3-0-0
13-1
8-1
5-0
4-1 2-0 3-o 2-0 1-0 1-0
Klepp Totalt
Hjemme
Borte
8-1-1
5-0-0
3-1-1
32-7
23-1
9-6
2-0 0-3 5-1 0-0 4-0 3-1 5-0 1-0 7-0 5-2
Kolbotn Totalt
Hjemme
Borte
7-1-2
3-1-1
4-0-1
25-15
13-6
12-9
2-4 2-3 5-2 4-2 2-0 2-1 2-0 3-0 0-4 3-1
Medkila Totalt
Hjemme
Borte
6-0-0
3-0-0
3-0-0
30-3
18-2
12-1
3-1 3-0 4-0 3-1 6-0 5-0 5-1 1-0
Røa Totalt
Hjemme
Borte
5-2-3
3-1-1
2-1-2
19-20
11-9
8-11
2-1 0-5 3-2 2-1 4-1 3-1 1-4 3-3 1-1 0-1
Sandviken Totalt
Hjemme
Borte
7-1-0
3-1-0
4-0-0
19-4
6-3
13-1
2-2 2-1 1-0 4-0 2-1 5-0 1-0 2-0
Stabæk Totalt
Hjemme
Borte
4-4-2
4-1-0
0-3-2
9-10
8-2
1-8
1-0 0-4 2-1 0-3 1-1 0-0 3-0 1-1 1-0 0-0
Trondheims-Ørn Totalt
Hjemme
Borte
7-1-2
3-1-1
4-0-1
36-14
12-6
24-6
3-2 3-4 5-0 6-0 0-1 4-0 1-1 6-2 3-2 5-0
Vålerenga Totalt
Hjemme
Borte
6-2-0
3-1-0
3-1-0
22-4
12-1
10-3
6-0 1-1 0-0 3-1 2-1 2-0 4-0 4-1
Nedrykkslag Totalt
Hjemme
Borte
6-0-0
3-0-0
3-0-0
22-3
12-1
10-2
3-1 3-1 5-0 4-1 4-0 3-0

Ser man lag for lag, er det enkelte tendenser. La oss se dem i rekkefølge etter tabellen i 2015:

  1. Avaldsnes har LSK Kvinner et svært godt grep på. De har aldri tapt poeng mot haugalandslaget. Samtidig er seirene blitt mindre og mindre overlegne, og det blir nok tett fremover.
  2. Røa og LSK Kvinner har et svært pussig forhold som man kan snakke mye om. I denne sammenhengen er det svært jevnt. LSK har fortsatt flere seire enn tap, men det er ikke åpenbart hvordan kampene ender.
  3. Stabæk og LSK Kvinner er veldig hjemme – borte. LSK har aldri tapt hjemme eller vunnet borte. De har stygge bortetap og lare hjemmeseire, men som regel blir det jevne kamper.
  4. Kolbotn har også LSK et i utgangspunktet godt tak på. Før 2016 var de faktisk litt bedre borte enn hjemme, og er et av lagene som ikke har like god grunn til å frykte Sofiemyr – det er få av dem.
  5. Klepp er vanligvis et lag som gjør det vanskelig for bortelag, men LSK Kvinner har god kontroll og så der. Hjemme vinner de greit mot jærbuene.
  6. Arna-Bjørnar er et lag LSK har begynt å få god tak på, men det er ikke bare en lett motstander. Kommer bergenslaget tilbake, er de for aggressive forover til at de helt gidder å være redd for romerikingene. Det går gjerne begge veier.
  7. Trondheims-Ørn er et annet lag LSK har god kontroll på, men faktisk litt bedre borte enn hjemme. Samtidig skal det ikke mer til enn en dårlig dag før Ørn er en vanskelig motstander.
  8. Sandviken har LSK god kontroll på. Det er noen resultatmessig jevne kamper, men LSK er alltid bedre.
  9. Vålerenga har to gode uavgjortresultater, men de siste oppgjørene har LSK Kvinner vært klart bedre.
  10. Medkila taper for LSK Kvinner.
  11. Amazon Grimstad hadde en god sesong i 2013, ellers hadde LSK Kvinner god kontroll på dem.
  12. Nedrykkslagene har LSK Kvinner svært god kontroll på, og tomålsseier er det dårligste resultatet.

LSK Kvinner har altså stort sett god kontroll på lagene med unntak av Røa og Stabæk – og til dels Kolbotn. Laget framstår som et lag som selv på en dårlig dag tar poeng, og det er en viktig kvalitet både i Norge og i Champions League. Det er selvfølgelig et tankekors at lag som de skal slå ikke alltid slås, men nå tok de Røa-spøkelset i andre serierunde, og det kan bety at de er blitt bedre. Eller at det er Kolbotn som er det nye spøkelset.

Den store mengden landslagsspillere og de mange pengene tilgjengelig gjør at det er vanskelig å bestemme seg for om laget er godt for sin egen del eller på grunn av ressursene. Samtidig er jo resultatene like gode uansett.

read more
AnalyseBlogg

Bli kjent med Arna-Bjørnar

IMG_7390

Arna-Bjørnar har en lang, brokete og på alle måter interessant historie. Vi prøver her å forstå dem.

«Bli kjent med…» er del av en serie der vi utover våren går gjennom de enkelte klubbene i Toppserien og forklarer litt rundt deres situasjon. Her har vi som hensikt å vektlegge deres synspunkt på egen klubb og Toppserien. Som vanlig tar vi det hele alfabetisk, og begynner med Arna-Bjørnar.

Bergens beste lag den siste tiden har en stor utfordring, men det er langt fra den første de har hatt. Nå skal vi se litt på hvordan de har kommet dit de er – og hvorfor de kommer seg ut av utfordringen igjen.

Historien om Arna-Bjørnar

Gro Espeseth har ingen lang historie med Arna-Bjørnar. Damen er på mange måter personifiseringen av rivalen Sandviken. Imidlertid begynte Gro i Arna som ung. Først spilte hun i Fri, gamleklubben til Maren Mjelde, så i Ådnamarka. Ådnamarka var klubben for nærområdet («Ådna» er gammeldags for «Arna», som er en bydel nordøst i Bergen), men det ville seg ikke helt for dem. I 1986 lyktes de å komme til andre runde i cupen, men det gikk dårligere i 1987, og i 1988 tapte de hele 0-17 for Sandviken, samtidig som de rykket ned til 2. divisjon mens Bjørnar rykket opp. Dermed ble det en sammenslåing av fotballsatsningen for de to lagene som Bjørnar.

Bjørnar greide seg rett over bunnen, så mot toppen, så i midten i 1. divisjon. Så begynte det plutselig å gå bra, og i 1995 kom de til kvalifisering (1. divisjon hadde forskjellige grupper der gruppervinnerne møttes, akkurat som 2. divisjon nå). Bjørnar møtte Marianne Pettersen og vennene hennes i Gjelleråsen (ett minutt unna Oslo), og da holdt det ikke. I 1996 var imidlertid Fløya og Donn ingen trussel, og Arna-Bjørnar ble det andre bergenslaget i Toppserien 1997.

Toppserien – første del

Logoen til Arna-Bjørnar med A-en til Arna Turn (opprinnelig på blå bakgrunn) og bjørnen til Bjørnar.
Logoen til Arna-Bjørnar med A-en til Arna Turn (opprinnelig på blå bakgrunn) og bjørnen til Bjørnar.

Bjørnar debuterte med en hederlig sjetteplass, bare på målforskjell bak Sandviken på femte. I 1998 gikk det litt dårligere, og Bjørnar ble det dårligste laget som ikke rykket ned, om enn nedrykk aldri var nært forestående. I 1999 skjedde noe veldig spennende: Bjørnar endte på øvre halvdel, mens Sandviken på sin side rykket ned. Bjørnar var dermed best i Bergen. Det gikk enda bedre i 2000, og det var ikke noe rart – laget besto av målmaskinen Ingrid Camilla Fosse Sæthre, driblefantene Lise Klaveness og Margunn Haugenes, forsvarsklippene Anne Bugge-Paulsen og Henriette Lund og keeper Astrid Johannessen. Det endte med fjerdeplass i serien og cupfinaletap. Året etter skjedde to viktige ting: Bjørnar og Arna Turn og Idrettslag slo seg sammen til Arna-Bjørnar. I tillegg tok Arna-Bjørnar bronse i serien. Dette var debutsesongen til Odd Einar Fossum, som tok over for Gaute Haugenes.

De hadde de tre første sesongene fulgt Kolbotn som en skygge, akkurat plassen etter. I 2002 ble det imidlertid ikke en andreplass, men en noe skuffende femteplass med blant andre Anne Bugge-Paulsen skadet. Som plaster på såret ble det nok en cupfinale, og dette av den veldig spennende sorten. Trondheims-Ørn ble motstanderen, og Arna-Bjørnar ledet 2-0 da det gjensto 11 minutter. Det sto 2-1 til vi var på overtid. Så ble det ekstraomganger, og Ørn tok ledelsen for første gang, før Arna-Bjørnar utliknet. I siste spilleminutt ble Heidi Pedersen matchvinner for Trondheims-Ørn. Nok en nesten.

Ned – og opp til øvre midtsjikt

Så gikk det nedover. I 2003 skulle de reise kjerringa med Anne Bugge-Paulsen tilbake, men i stedet for medalje ble det sjetteplass og utslått av Sandviken i cupen. I 2004 ble det sågar nedrykk på Arna-Bjørnar. Dette ble lakmustesten for bergenslaget. I 2005 var de overlegne i 1. divisjon, med 17 seire og en uavgjort – for øvrig mot Fart. I 2006 kom derfor Arna-Bjørnar sterkt tilbake. Det var et generasjonsskifte: Siste sesong for Forre Sæthre, Linda Netland, Anne Bugge-Paulsen og Henriette Lund (og, viste det seg, Randi Skår). Nye navn inkluderte Elise Thorsnes, Madeleine Giske, Erika Skarbø, Maren Mjelde og Caroline Walde. Noen av disse hadde markert seg i 1. divisjon, men som toppseriespillere var de nye og spennende. Nå var det også ny mann ved roret, Morten Kalvenes.

Arna-Bjørnar tok en femteplass, fire poeng bak bronsen til Røa. I 2007 ble det fjerdeplass, men nå hele 10 poeng bak bronsen, nå til Asker. 2008-sesongen ble et kjemperace om medaljene bak Røa, og Arna-Bjørnar var farlig nære Kolbotn på fjerde og hadde fire poeng opp til Asker på tredje. En bittelitt tidligere sluttspurt hadde holdt. I 2009 begynte imidlertid ting å gå mot Arna-Bjørnar. Superkeeper Skarbø var mye skadet, og Elise Thorsnes og etter hvert stabile midtbanespiller Stine Andreassen dro til Røa. Keeperløsningen ble litt desperat, ubeskrevede Precious Dede ble hentet fra Nigeria, mens Reidun Seth måtte være stand-in i begynnelsen. Arna-Bjørnar hadde ingen større sesong. De endte på en femteplass igjen, delvis fordi de ikke hadde noen typiske målscorere. I 2010 hadde Arna-Bjørnar sjansen etter at både Røa og Kolbotn ble svekket, men de lyktes ikke der heller, på tross av en kjempeinnsats av hittil under-radaren Tina Algrøy, som scoret 15 mål for Arna-Bjørnar. Det ble en fjerdeplass for Arna-Bjørnar i serien, da de i siste seriekamp tapte for Kolbotn som tok bronsen.

Det usannsynlige bronselaget

Røa - Arna-Bjørnar
Arna-Bjørnar har hatt problemer med Røa, men likevel gjort det sterkt de siste årene.

I 2011 skjedde noe helt spesielt. For første gang var Arna-Bjørnar faktisk i gullkampen, og det noe så veldig. Det kulminerte da de som andre lag, av tilsammen tre, slo favoritten Stabæk. De var to poeng bak Røa, ett foran Stabæk og fire foran Kolbotn. To raske tap for nettopp Røa og Kolbotn ødela, og enda Arna-Bjørnar vant resten, ble det «bare» fjerdeplass. I 2012 ble det enda tettere. Arna-Bjørnar var igjen i tetssjiktet, men en svak avslutning gjorde at de falt ut av gullkampen. Imidlertid fikk Røa to poengs trekk etter økonomisk rot, og dermed fikk Arna-Bjørnar bronsen sin på målforskjell.

Om noen mente at det finnes penere måter å få bronsen på, viste Arna-Bjørnar i 2013 at det ikke var tilfeldig. Med et mannskap med stadig færre store navn, om enn Nora Holstad Berge gjorde en guest appearance, var Arna-Bjørnar klart best av de lagene som ikke et LSK Kvinner eller Stabæk. Dette var året alle trodde på Avaldsnes, men Arna-Bjørnar lyktes likevel. Det er muligens en forenkling, skal man tro Trondheims-Ørns briljante samling av tabelltips, men like fullt en god innsats av Arna-Bjørnar. Arna-Bjørnar gjentok innsatsen i 2014, kanskje litt mer overraskende enn tidligere. Det ble også Morten Kalvenes’ siste sesong. Mannen fikk faktisk mer til jo færre toppspillere han hadde.

Arna-Bjørnar nå

Så hvor står Arna-Bjørnar akkurat nå? Vi ser på et par punkter:

Fjorårssesongen: Totusenogfemten-sesongen var en trist affære mesteparten av tiden. Arna-Bjørnar endte til slutt på en sjuendeplass etter at de ikke lyktes før de aller siste kampene. Laget lå på tiendeplass flere ganger, og det var først i 21. og nest siste serierunde at laget var så høyt som sjuendeplass. Over natten hadde de gått fra topplag til bunnlag. Mye av skylden tillegges Bjarne Hansen, men dette er ikke rettferdig. Morten Kalvenes hadde fått til mye med få spillere, og på papiret var ikke troppen Hansen tok over særlig god. Han taklet ikke keepersituasjonen glimrende, og han lyktes ikke å få laget til å trekke i riktig retning før 17. serierunde, men vi tror det er mer komplisert enn som så.

Verdier: Arna-Bjørnars største problem er å finne tilbake til det samholdet som gjorde at de lyktes som et lag som besto av mer enn elleve spillere. Det blir ekstra viktig at Morten Røssland, som nå er trener, lytter til spillerne og skjønner deres «greie» før han prøver å dytte på dem sine tanker. Arna-Bjørnars styrke kommer innenfra, og en ekstern trener må finne ut av dette.

I Arna-Bjørnar handler mye om at alle er like mye verd. Man betales omtrent det samme for samme jobb, og det er bare unntaksvis, som i tilfellet Erika Skarbø, at en spiller får markant høyere betaling enn de andre. Arna-Bjørnar har alltid vært flinke til å tappe inn i den imponerende bergenske kvinnefotballen, men må av og til lete utenfor for å finne et bra nok lag. Dette er noe uvant for et lag som har produsert spillere som Maren Mjelde, Kristine Minde og mange flere.

Støtteapparat: Dette er en solid gjeng med erfarne folk. For oss utenforstående ser det ryddig ut. Økonomien var i rødt, men de lyktes å snu det. Hjemmesiden er stort sett godt oppdatert, om hjemmekamper er mer nøye enn bortekamper, og de grenser over til glade amatører med hjertet utenpå drakten i enkelte referater. En solid gjeng som har felles ideer og er dyktige i å jobbe med juniorer.

Arna-Bjørnar og andre lag

Hvordan er en typisk Arna-Bjørnar-sesong? Vi har sett nøye på de siste fem sesongene for å se om vi kan se noen paralleller eller tendenser. Her er grønt seier, gult uavgjort og rødt tap.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22
2011 Green Green Green Green yellow red red red Green Green Green Green Green Green Green Green Green red red Green Green Green
2012 yellow Green Green Green red Green yellow Green Green Green red Green Green yellow Green Green Green yellow yellow Green red Green
2013 Green yellow red Green yellow yellow red Green yellow Green Green Green yellow yellow Green Green yellow yellow Green red Green red
2014 Green red Green Green Green red Green red Green Green red red Green Green red red red Green Green Green yellow Green
2015 red red yellow red Green red yellow yellow red Green Green red red red red yellow Green Green Green red Green yellow

Det er altså ingen klar retning her. Deler vi inn etter trenere, eller sjalter vi ut 2015-sesongen, ser vi noen litt svake tendenser. Arna-Bjørnar begynner som oftest ganske brade førset fire kampene, mens de neste fire går svakere.Deretter ser vi at Arna-Bjørnar fram til og med 2013-sesongen var et sommerlag, og at de snublet litt da det tettet seg inn. Men altså, ingen sterke tendenser. Om enn man kanskje bør unngå å møte dem i 10. runde.

Hva så mot motstandere? Vi har her valgt å plassere lag som bare varer en sesong (Linderud-Grei, Fart og Grand) under betegnelsen nedrykkslag. Kattem tar vi ikke med fordi laget ikke finnes lenger. Arna-Bjørnars mål kommer alltid først, også borte.

2011 2012 2013 2014 2015
Totalt H B H B H B H B H B
Amazon
Grimstad
Totalt
Hjemme
Borte
7-3-0
3-2-0
4-1-0
26-6
10-4
6-2
1-0 7-0 3-1 1-1 1-1 2-0 4-1 3-0 1-1 3-1
Avaldsnes Totalt
Hjemme
Borte
 2-0-4
1-0-2
1-0-2
10-12
5-6
5-6
0-1 2-1 5-0 1-2 0-5 2-3
Klepp Totalt
Hjemme
Borte
6-1-3
3-1-1
3-0-2
21-14
12-6
9-8
3-0 4-2 3-0 2-0 2-2 1-0 2-0 1-3 2-4 1-3
Kolbotn Totalt
Hjemme
Borte
2-3-5
1-2-2
1-1-3
13-16
7-7
6-9
1-2 1-2 2-3 1-3 1-1 2-2 2-0 0-1 1-1 2-1
LSK Kvinner Totalt
Hjemme
Borte
4-0-6
3-0-2
1-0-4
15-18
9-5
6-13
1-0 4-3 2-1 0-2 5-1 1-3 1-2 0-1 0-1 1-4
Medkila Totalt
Hjemme
Borte
7-1-0
4-0-0
3-1-0
37-8
22-3
15-5
3-0 3-0 8-1 2-2 8-0 7-1 3-2 3-2
Røa Totalt
Hjemme
Borte
1-5-4
1-2-2
0-3-2
6-10
4-6
2-4
0-1 0-1 1-1 1-1 1-1 0-0 1-0 1-2 1-3 0-0
Sandviken Totalt
Hjemme
Borte
7-1-0
4-0-0
3-1-0
27-7
13-1
14-6
5-0 4-1 2-1 4-1 1-0 4-2 5-0 2-2
Stabæk Totalt
Hjemme
Borte
3-3-4
2-1-2
1-2-2
7-10
2-2
5-8
0-1 1-0 0-0 1-1 1-0 0-3 0-1 2-3 1-0 1-1
Trondheims-Ørn Totalt
Hjemme
Borte
8-1-1
5-0-0
3-1-1
26-10
8-2
18-8
2-1 5-2 2-0 5-1 1-0 1-1 1-0 3-2 2-1 1-2
Vålerenga Totalt
Hjemme
Borte
5-0-3
3-0-1
2-0-2
22-11
13-5
9-6
3-1 5-0 2-0 1-2 5-0 3-0 3-4 0-4
Nedrykkslag Totalt
Hjemme
Borte
6-0-0
3-0-0
3-0-0
35-3
18-2
17-1
9-0 4-0 3-1 11-0 6-1 2-1

Ser man lag for lag, er det enkelte tendenser. La oss se dem i rekkefølge etter tabellen i 2015:

  1. LSK Kvinner har i det siste et bedre tak på Arna-Bjørnar enn de hadde før, men fortsatt har Arna-Bjørnar jevne kamper mot den doble serievinneren. Dette er typisk Arna-Bjørnar, de går for seier selv om de på papiret er klart svakere. Særlig 1-2-tapet i 2014 er bevis på det. De tok ledelsen 1-0, og utlikningen var diskutabel. Arna-Bjørnar spiller kort sagt for å vinne.
  2. Avaldsnes har et overtak på Arna-Bjørnar, men det var første etter 2015-sesongen, der Avaldsnes overpresterte og Arna-Bjørnar underpresterte. Det kan bli langt jevnere om Arna-Bjørnar finner tilbake til formen de hadde før 2015.
  3. Røa har Arna-Bjørnar store problemer med. Én seier på ti forsøk, og den kom da Røa hadde vært svake i en lang periode. Kampene mellom dem og Røa er veldig tette, og bare én gang har det endt med mer enn ettmålsseier til et av lagene. De to lagene er gamle rivaler, men Røa har alltid vært hakket bedre i innbyrdes oppgjør, tross at i tre av de fem sesongene her endte Arna-Bjørnar foran Røa.
  4. Stabæk og Arna-Bjørnar har mange tette oppgjør. Er det ett lag Arna-Bjørnar gjentatte ganger overpresterer mot, er det Stabæk. Med bare to bortetap av rem på Nadderud, har de virkelig bevis hva som bor i dem. De er enda jevnere hjemme, der det kan gå i alle retninger. Også her er det bare én gang at et av lagene vant med mer enn ett mål.
  5. Kolbotn er et annet lag Arna-Bjørnar sliter med. Det ble til slutt seier for dem på Sofiemyr for første gang noensinne i 2015, men det er blitt mange tap og uavgjort både hjemme og borte mot Kolbotn. Det som trekker opp for Arna-Bjørnar er at begge seirene de har har kommet de to siste sesongene. Sistnevnte kom i en svak periode for begge lag som Arna-Bjørnar kom seg ut av.
  6. Klepp har Arna-Bjørnar tradisjonelt et godt tak på. 2015-sesongen var motbeviset til det, men før 2015 hadde de bare tapt én gang, for øvrig i 2014. Så det kan være et tegn på at Arna-Bjørnar må snu utviklingen om de skal ta poeng mot jærbuene. Klepp er tradisjonelt et hjemmelag, men man ser ingen tegn på at det gjør noen forskjell.
  7. Trondheims-Ørn har Arna-Bjørnar et virkelig godt tak på. Da de tapte for Trondheims-Ørn i mai i fjor, var det første gang de tapte siden 2009, også da borte. Det kan selvfølgelig ha noe å gjøre med at Arna-Bjørnar har en fjerde og tre tredjeplasser i femårsperioden vi ser på, mens Trondheims-Ørn ikke var på øvre halvdel etter 2011, og da var de på 6. plass.
  8. Sandviken har Arna-Bjørnar kjempekontroll på. Til tross for at Sandviken har hatt gode perioder, som da de endte på sjetteplass i 2012, har Arna-Bjørnar alltid hatt god kontroll på bergensderbyet. Selv da Arna-Bjørnar underpresterte i fjor, vant de komfortabelt over et Sandviken som hadde mange gode resultater. Uavgjortkampen var mellom to lag som ikke hadde noe å spille for.
  9. Vålerenga er litt hulter til bulter. Det første året var Arna-Bjørnar best, så har det jevnet seg ut. Vålerenga har tradisjonelt et anstrengt forhold til Bergen, og det gjentar seg her. Bare LSK Kvinner har vunnet med større sifre over Vålerenga, og det bare én gang. Likevel kan kampene ende i alle retninger.
  10. Medkila er et annet lag Arna-Bjørnar er totalt overlegne. Bare én uavgjort har det blitt i tillegg til de syv seirene, til dels store, for Arna-Bjørnar. Det er nok litt av problemet til Medkila at de ofte tror at de skal få det til og går hardt og respektløst ut, noe som passer Arna-Bjørnar glimrende.
  11. Amazon Grimstad vinner Arna-Bjørnar stort sett mot. Tre uavgjortresultater hinter om at Arna-Bjørnar ikke bare bør syntes det er trist at laget fra Sørlandet er rykket ned, men det var stort sett bergenserne som høstet poeng der.
  12. Nedrykkslagene, altså de lagene som bare overlevde én sesong, har møtt brutal motstand fra Arna-Bjørnar. Bare én gang har Arna-Bjørnar ikke vunnet komfortabelt, da de slo Grand Bodø 2-1.

Kan man konkludere? Nja, det får i så fall være at Arna-Bjørnar sliter mest mot taktisk dyktige lag som Kolbotn og Røa er kjent for å være, og at de alltid gir 100 %. For Arna-Bjørnar er det ikke noen løsning å kjempe for en knepen 1-0-seier. De gir full gass, og så får det bære eller briste.

Arna-Bjørnar er på sett og vis lokalpatrioter med et vakkert og romantisk forhold til fotball. De vil skape god og underholdende fotball, og litt som Brasil vil de heller spille pent og tape enn å trygge seire gjennom kjedelig spill.

read more
Analyse

Hvor flinke er lagene med bytter?

IMG_5044

Skal de spillerne som ikke tilhører den naturlige førsteelleveren få tid til å utvikle seg, må de bli byttet inn. Hvem er flinkest i Toppserien der?

 

Nå som Silly Season er i gang, er det mange som må tenke på hvor de skal spille. Et argument er naturligvis hvor sjansene er størst for å komme innpå. Vi har derfor sett litt på hvilke lag som er flinkest til å gjennomføre antall bytter. Man er tillatt 3 bytter per kamp i 22 kamper i Toppserien. Det blir 66 bytter. I noen tilfeller blir et bytte nødvendig på grunn av skade, i andre kamper er det så tett at man ofte føler at man ikke kan tillate seg bytter, noen ganger bytter man for å hale ut tiden, og andre ganger har man ikke nok spillere for å kunne bytte. Vi har derfor samlet tallene på forskjellig måte.

 

Bytter de?

Antall bytter Snitt per kamp
Klepp 61 2,77
Sandviken 58 2,63
Vålerenga 58 2,63
Røa 57 2,59
Trondheims-Ørn 57 2,59
Kolbotn 55 2,5
Arna-Bjørnar 52 2,36
Amazon Grimstad 51 2,31
LSK Kvinner 50 2,27
Medkila 47 2,09
Avaldsnes  44 2,00
Stabæk 43 1,95

Vi begynner på antall bytter, uavhengig av når de skjer. I en oversikt ser vi at det er Klepp som har flest bytter. Faktisk er det bare i fire kamper (hjemme og borte mot Kolbotn, borte mot Røa og borte mot Trondheims-Ørn) at Klepp ikke brukte alle byttene sine. Stabæk er i motsatt ende: de startet bra, men så ble det færre og færre bytter. De har Imidlertid «bare» spilt én kamp uten å gjennomføre noen bytter.

Man kan også se tendenser når man ser på trenerbytter. Den klart mest markante er i Avaldsnes. Under Tom Nordlie hadde Avaldsnes det overlegent laveste snittet per trener med et snitt på 1,77 bytter per kamp. Under de fire kampene til Frank Berntsen hadde Avaldsnes et «perfekt» resultat med et snitt på tre bytter per kamp. Amazon Grimstads Olli Harder hadde et snitt på 2,38, mens Vanja Stefanovic hadde et snitt på 2,0. Vi valgte ikke å finregne på Trondheims-Ørns tre forskjellige trenere i denne omgang.

Det er selvfølgelig vanskelig å si stort om sammenhengen mellom bytter og korttidssuksess. Vålerenga ligger høyt oppe på denne oversikten, men endte på en 10. plass. Klepp endte midt på tabellen, mens Sandviken og Røa, som begge overrasket positivt, ligger også høyt oppe. Stabæk som endte som en mild skuffelse, ligger sist, mens sølvlaget Avaldsnes ligger nest sist. Noen bytter inn fordi de ikke har en taktikk, andre gjør det nettopp fordi de har en taktikk.

Det som uansett er sikkert, er at dette er en amatørliga. Ingen har lyst til å gro fast på benken, så en klubb som har mange  bytter vil nok for mange være viktigere enn en klubb som lover en gylden benkeplass.

 

Spille, men hvor lenge?

Snittlengde Antall siste fem Overtidsbytter
LSK Kvinner 24,57 4 1
Klepp 23,04 10 4
Sandviken 21,93 9 3
Trondheims-Ørn 21,45 9 2
Amazon Grimstad 20,6 10 4
Vålerenga 20,15 12 5
Kolbotn 19,41 7 1
Stabæk 18,27 8 3
Røa* 17,98 19 5
Arna-Bjørnar* 17,98 12 6
Medkila 16,26 12 4
Avaldsnes 13,70 18 8
*Røa hadde to tusendels desimaler bedre snitt enn Arna-Bjørnar

Hva med gjennomsnittstiden? Det er greit å ha mange bytter, men hva om disse ikke reflekterer annet enn en treners dårlige samvittighet de siste fem-seks minuttene i kampen? Ser man på spilletid per innhopp, får man et annet resultat. Vi har samlet snittlengde per innhopp, antall bytter gjort de siste fem minuttene og antall bytter gjort i det 90. minutt.

Fem minutter kan virke arbitrært – Kolbotn har for eksempel fem bytter med seks minutter igjen å spille – men det er en grei grense. LSK Kvinner markerer seg særlig positivt ut, både på snittlengde og på antall som får spille mer enn fem minutter. Avaldsnes er negativ igjen, særlig på grunn av Nordlie. Snittet under Nordlie lå på 10,68 minutter (10:40.8), mens snittet under Berntsen lå på 21,75. Han hadde to bytter med fem minutter igjen. Røa er spesielt negative på antall minutter med fem minutter igjen, mens både de, Arna-Bjørnar og Vålerenga ligger noe bak Avaldsnes med 8 innhopp på overtid – sju under Nordlie.

LSK er altså eksepsjonell i å gi folk sjansen i relativt lang tid. Kolbotn er nærmest med sju, og ellers ligger det flere rundt 8-12. Nå kan noen av disse femminutterne være betydningsfulle, men det er ikke veldig god tid å markere seg.

Det hadde vært fristende å se på hvor mye de slipper til spillere, men med uoppklare skader, innhopp mot slutten av sesongen og andre årsaker, er det vanskelig å bli så mye klokere på en undersøkelse som det.

Trendene her handler selvfølgelig delvis om trenere. Avaldsnes, Kolbotn, Trondheims-Ørn og Vålerenga får muligens en ny utvikling. Andre får tenke litt på hvor vidt de skal bli flinkere til å slippe til nye krefter tidligere.

 

Så, en rask gjennomgang av lagene:

  • Amazon Grimstad: Ikke så mange bytter, men de gir greit med tid i snitt til byttene. Med nedrykket kan jo utviklingen forandre seg.
  • Arna-Bjørnar: Midt på treet på bytter. Gir ikke så mye tid til de som byttes inn, ganske mange mot slutten og på overtid.
  • Avaldsnes: Flott under Berntsen, forferdelig svakt under Nordlie
  • Klepp: Bra både i antall bytter og tide de får spille. En del mot slutten.
  • Kolbotn: Midt på treet på bytter, helt OK med tid man får, ikke så mange mot slutten.
  • LSK Kvinner: Ikke så mange bytter som man kunne forventet. Bra med tid om de først slipper til.
  • Medkila: Svak på antall bytter, på tid og for mange mot slutten.
  • Røa: Bra på antall bytter, OK minus på antall minutter og altfor mange mot slutten og på overtid.
  • Sandviken: Best etter Klepp. Positivt at folk slipper til selv med kniven på strupen.
  • Stabæk: For få bytter, selv med skadehensyn. OK med tid og ikke så mange mot slutten.
  • Trondheims-Ørn: Bra med bytter, bra med tid. Noe mye mot slutten. Rett bak Sandviken, så godt der.
  • Vålerenga: Bra med antall bytter. Ganske bra med tid, men litt mye mot slutten.

Vi har tidligere snakket om at andrekeepere bør tenke seg om. Dette er bare basert på ett år, og skader og annet kommer i veien. Det er selvfølgelig alltid enkeltforklaringer. Samtidig kan det være en tanke for spillere å lure på hvorfor ikke kvoten brukes om man skal tenke lenger fremover enn til kampslutt.

 

read more
AnalyseCup

Hvor blir cupfinalepublikum av?

finale 2006 publikum

LSK Kvinner er regjerende cupmester etter å ha forsvart fjorårets cupfinale. Viktigere er at publikum i det minste snek seg oppover.

 

Svake tall i det siste

Publikumstallet i blått. Gjennomsnittet 2000-2015 i rødt.
Publikumstallet i blått. Gjennomsnittet 2000-2015 i rødt.

Og det trenger vi. For det er faktisk ikke særlig positiv lesning å se publikumstallene for cupfinalen de siste årene. Vi så på publikumstall fra 2000 til i år. Verd å merke seg er at det altså fra 2003 (Kolbotn – Medkila) til 2009 (Team Strømmen – Røa) var over 6000 tilskuere hver gang, med toppen i 2006 og 2007, som hadde over 8000. I 2008 ble finalen spilt på Bislett i regnvær, men holdt seg fortsatt godt over 6000. Det gikk ned i 2010, da Røa møtte Trondheims-Ørn, for så å skyte til værs igjen i 2011, da Stabæk slo Røa på straffer.

De fire siste cupfinalene har ligget under snittet siden 2000. Riktignok var parodien i 2012, som ble spilt i regnvær på Åråsen litt spesiell. Mange tilhengere av både Røa og Stabæk boikottet finalen etter at den ble plassert på Åråsen. Det hjalp ikke at Kjetil Siem mente at de burde være takknemlige. Siem er imidlertid den eneste som har greid å få Røa og Stabæk til å enes om noe som helst da begge langs fans ropte ut sterke mishagsytringer mot Norges Fotballforbund, eller for å sitere Romerikes Blads utsendte:

«2453 tilskuere har funnet veien til Åråsen i dag. Begge lags supportere roper ‘hater, hater, hater NFF’. Da er de iallfall enige om noe

Selv uten fadesen på Åråsen er tallene dårlige i det siste. Tross et godt EM og gode tendenser også i VM (vi tapte for et av VMs beste lag, som spilte jevngodt med Japan og slo Tyskland), har aldri tilskuertallet tatt seg noe særlig opp. Ja, altså før nå. I 2015 var vi over 5000 igjen, sannsynligvis delvis takket være at Avaldsnes lyktes i å mobilisere både tilhengere og folk som håpet på at de tapte. Fortsatt er publikumstallet på 5648 ørlite bak snittet på 5793, men det er definitivt på riktig vei. Dersom vi ser bort ifra Åråsen, er snittet på 6013 tilskuere, og dermed er årets tall altså enda litt under snittet.

 

Lokale lag uten herrestøtte trekker

 
År Lag Publikum Stadion
2000 Asker – Bjørnar 3465 Ullevaal
2001 Ørn – Asker 4175 Ullevaal
2002 Arna-Bj. – Ørn 4107 Ullevaal
2003 Medkila – Kolbotn 6024 Ullevaal
2004 Røa – Asker 7023 Ullevaal
2005 Asker – Team St. 7050 Ullevaal
2006 Røa – Asker 8856 Bislett
2007 Kolbotn-Asker 8523 Bislett
2008 Røa – Team St. 6749 Bislett
2009 Team – Røa 7015 Telenor
2010 Ørn – Røa 5312 Telenor
2011 Røa – Stabæk 7648 Telenor
2012 Stabæk – Røa 2453 Åråsen
2013 Stabæk – Avalds. 4167 Ullevaal
2014 LSK – Ørn 4474 Telenor
2015 Avaldsnes – LSK 5648 Telenor
 Kamper markert i rødt er lokaloppgjør

Hvorfor er det sånn? Det er mange forklaringer, men en naturlig forklaring er at jo nærmere man bor, jo større er sjansen for at publikum kommer. Siden finalene i denne perioden alltid ble spilt i Oslo-området, er det naturlig at Røa, Stabæk, Kolbotn og Team Strømmen/LSK Kvinner lokker flere enn for eksempel Trondheims-Ørn, Avaldsnes og Arna-Bjørnar.

Og med unntak igjen av Åråsen, har alle de lokale oppgjørene markant høyere oppmøte enn de der en av motstanderne kommer langveis fra. Snittet dersom et av lagene har reist en del ligger på 4671 tilskuere, mot 6915 for kamper der begge lag er lokale. Det sier igjen mye om Avaldsnes innsats at de trekker snittet godt opp i 2015.

Ser vi på snittene, finner vi ut at den ultimate finalen Røa – Kolbotn. Snittet til Kolbotn er høyest, på hele 7273 tilskuere i snitt. Riktignok har Kolbotn bare spilt to cupfinaler i denne perioden (de spilte også i 1998) og sist i 2007. Røa har et snitt på 6437 på hele sju cupfinaler, men om vi ser bort ifra Åråsen, er snittet på 7100.

For de «nye» lagene er det faktisk ikke så bra. Snittet til Stabæk ligger på 4756. LSK Kvinner har et snitt på 5061. Dette er altså lag med dedikerte fanskarer som burde dra opp snittet. Likevel ligger begge under. Hva verre er, ser man på snittet til deres forgjengere, ligger Asker på 6515 tilskuere i perioden, mens Team Strømmen i perioden hadde 6938 tilskuere i snitt. Snittet til Avaldsnes ligger for øvrig på 4908.

Det er forskjellige måter å tolke dette på:

  1. Interessen for kvinnefotball i seg selv er dalende. Dette er svært tvilsomt. Vi har begrenset med tilskuertall fra 2010 og bakover totalt for hele Toppserien, men vi vet at utviklingen er positiv de siste fem årene: 23 556 (2011), 25 652 (2012), 26 173 (2013), 29 452 (2014) og 29 726 (2015).
  2. Interessen for cupfinalen er mindre blant blaserte fans. Har man vært med på TV-sendte kamper for menn ofte og har man sett en cupfinale for menn der laget spiller for 26 000 tilskuere, er cupfinalen for kvinner muligens en nedtur. Å lokke noen innom en kvinnekamp for å se hva det er, er nok enklere enn å få dem med på cupfinalen, enda cupfinalen er gratis og mer behagelig.
  3. Dette er et unikt utstillingsvindu for små lag. Trondheims-Ørn er bare et damelag. Røa har først i år spilt om opprykk fra breddefotballen. Kolbotn tilhører også periferien for herrer. Når disse lagene cupfinalen, får de TV-dekning for hele Norge og masse oppmerksomhet. Lokalpatriotismen blir noe helt spesielt da.
  4. En fjerde måte å tolke dette på, er at det følger hvilket stadion man spiller på. Dette er egentlig bare delvis en god forklaring. Åråsen trekker veldig ned, Telenor Arena gjør det brukbart, Ullevaal er et godt valg og Bislett er vinneren. Dette er nok ikke nødvendigvis så rett. Samtlige stadia har hatt en nedgang. Telenor tar seg opp igjen, men det er fortsatt et stykke unna Team Strømmen – Røa og Røa – Stabæk.
  5. Tidspunktet er dårlig. Da vi spurte Richard Jansen om hans forklaring, sa han at det er dumt at finalene går i julebordsesongen. Det kan stemme i og for seg; uansett om det er julebord eller om det er fordi det er to til tre uker fra sesongslutt til cupfinale, har tallene gått drastisk ned de tre siste cupfinalene. For

Richard Jansen mente at tidspunktet kan være en forklaring på at Asker gjorde det bedre:

– Det tror jeg handler om litt når vi spilte og litt om hvem motstanderen var. Jeg var selv å så finalen Asker – Kolbotn på Bislett – det var ikke Asker-folk som dro opp snittet der.

Jansen kom tilbake til tidspunktet: – Det er en betydelig forskjell å spille i slutten av oktober kontra slutten av november med tanke på vær og temperatur, forklarer han. Det stemmer nok også da to av de tre finalene Stabæk spilte, begge med dårlig oppmøte, var i dårlig vær ute. Sånn sett er Telenor en fordel med tanke på at det i det minste er inne. Samtidig var cupfinalene i 2005 og 2008 også spilt i dårlig vær.

Vi fikk ikke tak i noen fra LSK Kvinner, men vet at Kanarifansen har gått hardt ut mot NFF for de dårlige forberedelsene foran cupfinalen i år. Det at Norges Fotballforbund er dårlige til å planlegge cupfinalen for kvinner er i og for seg ikke nytt.

NFF har med andre ord noe å rydde opp i.

 

read more
AnalyseBloggNyheter

Annerledeslandet Avaldsnes

Pressekonferanse 151214

Det eneste laget som i år truer dominansen fra Stor-Oslo har endelig lyktes i å ta sin første medalje i serien. Nå setter vi lupen på Avaldsnes.

(Dette er andre artikkel i serien «annerledeslandet», der vi ser nøye på klubber som har valgt annerledes i veien til toppen. Første artikkel var «Annerledeslandet Nadderud«.)

Avaldsnes har kommet som en rakett inn i Toppserien. I løpet av tre år har de to cupfinaler og en sølvmedalje i serien. Lagets primus motor Arne Utvik har utviklet kvinnefotballen både i Rogaland og på landsbasis. Det er vanskelig ikke å la seg rive med. Utvik har, sammen med Per Berg, muligheten til å endre feilfordelinger og bevege kvinnefotballen over i mer positiv retning. Avaldsnes kan selv bli et lag som slår fra seg i Champions League og øker Norges anerkjennelse internasjonalt, som igjen gjør Toppserien mer fristende.

 

Spise kirsebærkake med de store

Dette er en måte å fortelle historien på, her er en annen: Veien til topps er tøff. Den største kampen for et lag er imidlertid den interne, mellom jentesatsningen og moderklubben. Det har vært tøft for mange å få moderklubben til å være med på toppsatsningen. Sprint Jeløy og Asker forsvant etter at hovedklubben ikke ønsket å være med mer, førstnevnte etter et kortlivet forsøk som Athene Moss, sistnevnte også etter mye økonomisk rot. Amazon Grimstad og Fortuna Ålesund kom i omtrent likende situasjon med respektive Jerv og Guard, og begge dannet egne kvinnefotballklubber for i det hele tatt å kunne fortsette. Røa dannet både jente- og seniorlag i skjul for hovedklubben. Kolbotns forhold til hovedklubben er komplisert og langt.

Kampen mellom jentesatsning og moderklubb handler for det meste om ressurser. Avaldsnes har, i og med satsningen til Utvik, alltid hatt disse ressursene, særlig fordi de var spesielt øremerket seniorlaget for jenter. Det har selvfølgelig dryppet på resten av klubben, men seniorlaget på kvinnesiden er langt blitt Avaldsnes’ raison d’être. Det er selvfølgelig ingenting galt med å ha penger, og vi skulle helst sett at det fantes flere som Utvik over hele landet. Når det ikke er tilfelle, er det viktig at Avaldsnes ikke ber kvinnefotballklubbene om å spise kake i mangelen på brød. Gode råd er både dyre og viktige, men man må huske at gode råd angår dem man snakker til. Da må man akseptere at de ikke har kontaktflaten, pengene eller de andre ressursene som skal til for å kunne gjøre som dem. 

 

I retning et fast lag?

Med Stabæk så vi på hvor mange som hadde holdt seg fra 2009 til 2015. Det blir naturligvis ikke helt rettferdig for Avaldsnes. Det er svært vanskelig å overleve på en ren 1. divisjons-tropp i Toppserien. Samtidig er det lurt å ha noe kontinuitet både for samholdet og for spillestil og kultur. Så hvordan ligger Avaldsnes an der? Vi ser på spillere som har vært innom laget de tre siste årene, altså i Toppserien, og deler dem inn i dagens tropp, spillere som har gått til andre klubber på omtrent samme nivå/studier som krever at de må flytte på seg, spillere som av andre grunner har lagt opp og de som ikke har blitt noen suksess. Da får vi denne inndelingen:

Troppen 2015 Andre klubber/studier Ingen suksess
Holmfridur Magnusdottir (2013) Nathalie Utvik  Mist Edvardsdottir
Freja Hellenberg (2013) Gudbjörg Gunnarsdottir Erin McNulty
Debinha (2013) Karina Sævik Ellie Katherine Brush
Rosana (2013) Lisa Dahlkvist Katie Bethke
Andreia (2013) Carola Söberg Ida Jeanett Fjordbakk
Thorunn Helga Jonsdottir (2012) Rachael Louise Axon
Hanna Dahl (2013) Mia Jalkerud
Laila Himle (2013) Hannah Marie Øien
Cecilie Pedersen (2008) Silje Monstad 
Diane Caldwell (2012) Karoline Pedersen
Leticia Santos (2015) Marie Eliassen
Vivane Domingues (2014)   Marie Pyko
Yoreli Rincón (2015) Therese Sessy Åsland
Casey Short (2015) Antonia Hornberg
Hildegunn Sævik (2014) Linnea Liljegärd
Alexandra Singer (2015) Lisa Klinga
Maren Mjelde (2015)   Danielle Marie Hill
Elise Thorsnes (2015)
Luana Paixao (2015)
Meryll Abrahamsen (2015)
Adriana Franch (2015)
Helene Angelvik (2012)

Vi valgte her å sløyfre Synne Vatnem, som er 16 år gammel, og dermed et langtidsprosjekt. Vi fant ingen spillere som har lagt opp som toppspiller som Avaldsnes-spiller i denne perioden.

Planen med denne oversikten er å se hvilke spillere Avaldsnes utvikler over flere år for å bli stammen i et topplag. Dermed anser vi spillere som har forlatt klubben som «ingen suksess» med mindre de går direkte til en klubb som er minst like god. For eksempel brukte Gunnbjörg Gunnarsdotttir Avaldsnes som et springbrett til Bundesligatopp. Hun kan dermed regnes som en suksess for Avaldsnes fordi de framstår som et lag som hjelper til med å skape gode spillere. Motsatt forlot Bethke Avaldsnes for å spille i Grand Bodø, og kan ikke regnes som en suksess. Hun er riktignok nå spiller i sølvmedaljevinner i Damallsvenskan 2015 Eskilstuna United, omen det var via Mallbacken og altså Grand Bodø. Fjordbakk var en viktig spiller i 2014, men i 2015 fikk hun knapt spilletid, og dro hjem til Medkila. Da kan  hun ikke regnes som en suksess over tid, ettersom hun ikke var med i fremtidsplanene til klubben.

Gunnarsdottir er nok den eneste man kan regne som en spiller som via Avaldsnes har gått til en toppklubb. Riktignok dro Både Dahlkvist og Söberg til gode klubber, men de hadde korttidskontrakter med haugalandslaget, og vi tror at deres innsats før de kom til Avaldsnes var minst like viktig i å sikre dem de plassene.

Slipper alle til?

Så hva kan vi se av de som er i laget? Om vi ser på antall kamper de som nå spiller for laget har kunnet starte, ser vi at Pedersen, Hellenberg, Paixao, Short, Mjelde og Himle har spilt i alle kampene, og Himle er den eneste som har startet på benken, for øvrig to kamper. Leticia Santos og Elise Thorsnes har spilt alle minus en (for Leticias tilfelle var hun ikke spilleklar til den første kampen), og Magnusdottir har spilt alle minus to, en av hvilke fordi hun fikk tre gule kort. Ni av ti utespillere er altså gitt. Etter at Rosana kom tilbake, har også hun startet alle kampene bortsett fra en. Den eneste posisjonen der det er mulig å spille seg inn, er altså keeperplassen. Viviane har 8 kamper og Franch 12.

Det er to måter å tolke dette på. Den ene er at de har funnet en fast førsteellever, den andre at de ikke slipper til andre. Å prøve seg fra start er faktisk veldig vanskelig om du ikke er av de spillerne vi nenvte over.

Hva så med resten?  Debinha har startet én gang men har kommet inn de andre fire kampene hun har vært spilleklar. Rincón har startet to ganger og hatt syv innhopp. Diane Caldwell, som altså har lang fartstid i klubben, har startet to og fått to innhopp. Syv spillere har aldri startet i førsteelleveren, respektive Andreia, Singer, Angelvik, Jonsdottir, Dahl, Sævik og Abrahamsen. Andreia og Singer har begge to innhopp, og begge har fått sine innhopp i det 90. minutt. Jonsdottir har fire innhopp og Angelvik hele åtte. Hanna Dahl har tre innhopp enda vi ikke kjenner til at hun har vært skadet en eneste gang. Hildegunn Sævik og Meryll Abrahamsen har ikke fått spille et eneste minutt – på tross av at de har flere kamper for andrelaget. Abrahamsen ble i Avaldsnes mens venninnen fra Haugar Christina Ambjørndalen dro tilbake til Haugar. Ingen av de to har cupkamper heller, og står uten noen medaljer mens de andre får minst en, flesteparten to.

For utenforstående, oss inkludert, er kanskje Singer og Rincón mest overraskende. Den amerikanske spilleren ble omtalt som en spiller som  kan «tilføre laget noe på og utenfor banen med sin fart, rutine, profesjonelle og oppofrende instilling». Rincón var en spiller vi tok opp tidligere, og da sa Utvik at «Rincon har «noe», en x-faktor, men det er ikke 100% sikkert at det er full klaff. Vi har tro på at hun vil passe inn i vår måte å spille på». Hvor vidt hun passer inn er fortsatt usikkert, men hun er på ingen måte førstevalg.

Nordlie og Utvik var imidlertid inne på at det skulle bli en «norsk» stall. I den nåværende stallen teller vi altså åtte spillere med norsk pass. To av dem har ingen kamper for førstelaget, en har tre kamper fra benken og en har åtte, også alle de fra benken. To norske spillere med potensial, Fjordbakk og Sævik, dro til andre klubber. Riktignok er utvilsomt Cecilie Pedersen, Maren Mjelde, Elise Thorsnes og Laila Himle suksesshistorier i Avaldsnes, men det er ikke alltid nok, særlig ikke når to av dem bare har spilt i klubben i et år. Og det snur fort: Ida Jeanett Fjordbakk spilte 21 av 22 kamper i Toppserien i fjor, i år ble det de to første før hun, ifølge Haugesund Avis, ble «vraket». Haugesund Avis viste til at hennes erstattere var Singer og Andreia – de to spillerne med to innhopp på overtid hver.

 

Vanskelige trenerkabaler

Om spillerne stadig byttes ut, så kan det ha en sammenheng med trenerne. Flere av spillerne ble håndplukket og hentet av trenerne. Rincón kom jo etter at Nordlie lot seg imponere av henne i VM. Andre er blitt tatt med etter andre treneres anbefalinger. Men hvordan har det seg at trenerne skaffer seg nye spillere i stedet for å trene med de som er der, en håndfull unntatt?

Først og fremst må vi huske på at Avaldsnes har vært lite flinke til å finne trenere som blir iklubben. De siste seks sesongene ser slik ut:

År Trener
2010 Lotfi Lazaare
2011 Jan Tore Jåstad
2012 Tor Martin Hegrenes
2013 Roar Wold
2014 Arne Møller
2015 Tom Nordlie
2015 Frank Berntzen

Det kommer ikke fram her at Lazaare var trener i fire år inkludert 2010, men han er altså den siste vi kunne finne som var der i lenger enn én sesong. På seks sesonger har altså Avaldsnes hittil hatt syv trenere. Det finnes mange enkeltforklaringer, og vi kjenner delvis til enkelte. Likevel er det pussig at Avaldsnes ikke har lyktes i å finne en trener som fungerer godt nok i klubben til at de kan få fornyet kontrakten.

Nå er resultater i og for seg en legitim grunn til å vurdere trenernes skikkethet. Så hvordan har de gjort det i forhold til forventningene? Den beste måten å måle opp dette på, er ved å se hva nøytrale kilder, les medier, mente før sesongstart. Her konsentrerer vi oss igjen om toppserieperioden:

År Trener Forveninger Resultat
2013 Roar Wold 4. plass 4. plass
2014 Arne Møller 3. plass 5. plass
2015 Tom Nordlie 3. plass 2. plass

Roar Wold gjorde det som forventet, Arne Møller dårligere enn forventet og Tom Nordlie bedre enn forventet. Ja, altså bedre enn eksterne medier forventet. Forventningene i Avaldsnes vet vi lite om. Samtidig er det vanskelig å forsvare fra et sportslig utgangspunkt at trenerne ikke leverte.

Tøffere enn de tøffe?

Vi har altså sett at, med vilje eller ikke, Avaldsnes har en «bruk og kast»-mentalitet som gjør at de aldri helt får bygget opp et lag. Vi vet at det å ha et lag som er mer enn summen av delene er stor i fotball, og kanskje spesielt i kvinnefotballen. Vi tror det blir vanskelig å få til om man ikke vet om man selv spiller i laget til neste år, eller om treneren fortsetter.

Det er heller ikke helt klart om Avaldsnes har en fotballfilosofi med den store utskiftningen. Det er mulig, og det kan godt hende at Avaldsnes IL har gode tanker og ideer for å revolusjonere kvinnefotballen. Likevel har man lite å jobbe med, og klubben holder i og for seg kortene relativt tett til brystet.

Det finnes garantert forklaringer. Vi vet ikke de interne mekanismene. Mistanken er at Utvik har en plan med klubben. Det vil si at det er orden i kaoset. Det vil tiden vise, for vi skjønner ikke hva de driver med for tiden.

read more
AnalyseNyheter

Foran sluttspurten

Røa-Kolbotn_38

Det er et sunnhetstegn at Toppserien er vanskelig å forutsi og at lag ingen har tro på kan imponere. Det er imidlerid også litt bekymringsfullt.

Nok en gang har vi sett på utviklingen til lagene. Tendensene blir klarere og klarere med tanke på hvem som har skuffet, hvem som har levert som forventet og hvem som er de store overraskelsene. Vi har også sett at bunnstriden lever og at medaljestriden fort kan være mer åpen enn man skulle tro.

 

Totalkollaps for fjorårsmedaljører

I fjor tok Stabæk sølv og Arna-Bjørnar bronse. I år har ting gått langt dårligere for de to.

Poengsnitt på hjemmebane i 2015
LSK 3
Røa 2,5
Klepp 2,5
Avaldsnes 2,375
Ørn 2,14
Vålerenga 1,62
Stabæk 1,5
Kolbotn 1,375
Sandviken 1,125
Amazon 1,125
Arna-Bjørnar 0,625
Medkila 0,5

Stabæk spilte uavgjort mot Klepp hjemme. Det betyr at de to mistet muligheten til å utnytte at Avaldsnes tapte i LSK-Hallen. For å gjøre vondt verre, vant Røa borte på Sofiemyr, noe som betyr at oslolaget har fem poeng til Klepp og tolv til Stabæk. Dette kan bety at Stabæk havner bak Røa for første gang siden 2011.

Det betyr også at vi må utsette friskmeldingen av Stabæk. Laget har seks hjemmeuavgjort på åtte kamper. Det som en gang var Fort Nadderud, framstår nå som et kommnistisk ideal der alle skal dele. Uavgjort mot LSK Kvinner og Avaldsnes er brukbart, men også Arna-Bjørnar, Røa, Sandviken og nå Klepp har hentet poeng. Stabæk er dermed det sjuende beste hjemmelag, utenkelig bare i fjor.

Riktignok er mye av dette skjedd før sommeren, og Stabæk har 11 poeng på formtabellen (tre siste hjemme- og bortekamper), men seks av disse kom borte mot Medkila og Amazon Grimstad, den sistnevnte en knepen seier. I tillegg ble det hjemmeseier mot Kolbotn og uavgjort to ganger hjemme. Og det altså mot i utgangspunktet bortesvake Klepp og Sandviken. Stabæk sliter faktisk mest med å score mål. Det er for mange 0-0 og 1-1-uavgjort. Stabæk er faktisk bare det åttende beste laget i antall scorede mål.

Også Arna-Bjørnar ligger tynt an. De har riktignok scoret flere mål enn Stabæk (!), men de har sluppet inn nesten tre ganger så mange. De er nest dårligst hjemme, og de har flere ganger rotet bort ledelser som i stedet har endt med tap. Der Stabæk trenger giftigere spisser, er det bakover det skorter for Arna-Bjørnar. Keepersituasjonen er godt diskutert, men det virker som om det også skorter i forsvaret. Feilpasninger og klønete avleveringer blir avgjørende litt for mange ganger.

Den totale kollapsen til Arna-Bjørnar kan skyldes mange ting det er vanskelig for utenforstående å få øye på. Det er klart at viktige spillere har forsvunnet, men dette har også skjedd med andre lag som har taklet det bedre, for eksempel Vålerenga, Røa og Trondheims-Ørn. Bytte av trener kan også nevnes. Kalvenes så ut til å være bedre med spillere som han selv kunne forme enn med virkelig gode talenter som Mjelde, Thorsnes, Skarbø og Minde. Bjarne Hagen har kanskje ikke den evnen, men det er nok av skader på spillere og nok av unge spillere til at vi kan finne en forklaring. Likevel holder den ikke helt. Å falle fra tredje til i skrivende sund niende, poenget bak kvalifiseringsplassen, det er ikke bare en omstilling. Å mislykkes til de grader hjemme, det vitner om noe som ikke helt stemmer i spillergruppen. For ikke å snakke om ett poeng de siste fem kampene.

 

Nesten-gruppen

Kolbotn startet bra, men etter to gode kamper, fikke de møte tøff motstand borte mot Avaldsnes, og fra da av ble det svært varireende. De har også ett poeng på de siste fem kampene, og deler sisteplassen i den sammenhengen. Det er vanskelig å forstå hva som skjer med Kolbotn. Score gjør de i massevis – de har åtte mål færre enn Avaldsnes og LSK Kvinner, og flere enn alle andre. Dette skyldes imidlertid mer enn delvis seieren over Medkila (10-0) og de åtte målene de scoret i de to første kampene. Fjerner vi disse tre kampene, har Kolbotn på 13 kamper en målforskjell på 13 – 23.

Kolbotn har teoretisk heng på medaljen og definitivt heng på øvre halvdel, men det vil seg ikke. Når de bruker Solveig Gulbrandsen og Camilla Huse, er det litt pussig. Laget som har vært flinke til å skape grobunn har nå altså hatt Laura Stockdale innom og ut igjen, og flere utlendinger innom uten at vi har sett en stor utvikling. I tillegg har Kolbotn lånt ut Maja Maria Nordahl, sliter med skade på Jenny Norem, har mistet Synne Jensen til Wolfsburg (og damen brukte altså kort tid på å stilne kritikerne i den grønn-hvite drakten), og så har Eirin Kleppa lagt opp.

Uflaks, kanskje. Men når Kolbotn mister flere spillere til Vålerenga, som de stort sett alltid slår i  serien, da er noe ikke helt som det skal være.

Trondheims-Ørn så ut til å bli det nye overraskelseslaget, men etter 16 omganger må de få til en radikal forandring for at de skal holde liv i den drømmen. Ørn var med helt til høstsesongen. Dessverre litt forutsigbart korresponderte dette med skaden til Utland og avslutningen av trenerkarrieren til Trond Shjølberg. Ørn har de siste fem kampene en seier (mot Klepp hjemme), en uavgjort (mot Avaldsnes borte) og tre tap (mot Røa borte og Sandviken og Vålerenga hjemme). Bortetapet for Røa var i en jevn affære, men hjemme mot Vålerenga var Ørn en skygge av seg selv – selv med Utland tilbake i andre omgang.

Selv med hjemmetapet har Ørn en brukbar statistikk hjemme. Den kan selvfølgelig sprekke; de har to tap på de tre siste hjemmekampene, og framstår ikke like farlige som før. Samtidig kan dette være unntak fra regelen. Det vil tiden vise. Ørn er fortsatt flinke til å score mål. Det ble riktignok ikke mål mot Røa eller Vålerenga, men ellers må vi tilbake til første bortekamp, mot Klepp, for å finne sist de ikke scoret i serien. Samtidig må vi tilbake åtte kamper, til bortekampen mot Amazon Grimstad, for å finne sist kamp Trondheims-Ørn holdt nullen. Ørn viste at de har nok i seg til å bli et topplag, men det holder ikke en hel sesong, i hvert fall om det ikke er ro rundt dem, om man ikke har mer backup for skader. Ørns Athletic Bilbao-tankegang om bare lokale spillere (eller de som studerer der) kan bli uklok i lengden.

Vålerenga har gått motsatt vei av Ørn og Kolbotn. De startet dårlig, og så har det gått bedre. Laget kranglet seg godt ut av nedrykksstriden, og har nå fått en finfin sjuendeplass, åtte poeng foran nedrykksstriden. Det er vanskelig å bli klok på oslolaget, men det virker som om de bør bli flinkere til å beholde trenerne sine. Det ser ut til å ta et halvt år å bli klok på gruppen. Til gjengjeld er Vålerenga det nest beste laget i antall seire på rad, med tre, bare bak LSK Kvinner og Røa med fire.

Snittet hjemme er på 1,63 poeng per kamp, noe som bevises godt: de har fire hjemmeseire og tre hjemmetap – og en uavgjort. Vålerenga spiller dermed ikke på det trygge, men går for seier. Dette er modig, men har fungert så-som-så. Vålerengas største problem er imidlertid – og det skrikende – evnen til å score mål. Bare Sandviken og Medkila har scoret færre mål enn Vålerenga. De siste tre kampene har de scoret syv mål, så det er jo i ferd med å forandre seg. Tsolis hadde som ambisjon å forandre på angrepsspillet, og nå vil det vise seg om det fortsatt gjelder. Null baklengs i samme periode er også imponerende. Skal man dømme fra de tre siste kampene, ser det bra ut, men to av dem er mot lag i bunnstriden. Det er derfor fortsatt mye igjen for Vålerenga.

 

Mot alle odds

Klepp har vært en av de store overraskelsene. Tre spillere på landslaget, i det minste når Thorisdottir er friskmeldt, og en fjerdeplass i serien lar høre fra seg. Nylig ble det uavgjort mot Stabæk borte. Likevel har det stoppet bittelitt opp. Uavgjort hjemme mot Avaldsnes er fullt brukbart, men med uavgjort hjemme mot Kolbotn og tap borte mot Trondheims-Ørn har Klepp bare tatt tre poeng på de siste fire kampene. I og for seg er ingen av resultatene direkte dårlige, men det er nok til at de har falt av i det minste sølvkampen. Røa har mange vanskelige kamper igjen, men Avaldsnes skal bli for langt foran nå.

Klepp har en flott hjemmestatistikk der de har vunnet alle kampene bortsett fra de to siste, da mot Avaldsnes og Kolbotn. De får også en tøff hjemmemotstander i LSK Kvinner neste runde, og de har også slitt mot Sandviken, som de møter i kampen etter det. Siste hjemmekamp er mot Røa, heller ikke den er nødvendigvis lett. Tradisjonelt er jo likevel bortekampene akilleshælen til Klepp, og der er de svært varierende. De slo Vålerenga 3-1 og tapte med samme sifre mot Trondheims-Ørn. Og spilte altså uavgjort mot Stabæk. Bortekampene Klepp har igjen er mot Medkila, Avaldsnes og Amazon Grimstad. Klepp kan fort vinne alle og tape alle. Det er jo noe av sjarmen.

Klepp har scoret 29 mål, bare Kolbotn, LSK Kvinner og Avaldsnes har flere, men de har også sluppet inn 29. De holdt nullen mot Amazon, men de neste syv kampene har de sluppet inn 13 mål, altså nesten ti baklengs i snitt. Klepp har brukt mye tid på å skaffe stabilitet, men aldri helt lyktes. Dette kan være begynnelsen på en ny og bedre periode om de bygger videre fra det Palmasson har bygget opp, men det krever at spillerne fortsetter å utvikle seg og at Klepp ikke helt forelsker seg i den tidligere nevnte Atlethic Bilbao-tankegangen og holder seg bare til lokale spillere – om enn de har fått mye bra ut av Rogalands beste.

Røa var tippet rett under midtstreken, og nå er de a poeng med Avaldsnes på 33 poeng og 3. plass på målforskjell. Hemmeligheten ligger i hjemmebane, sånn bortsett fra at flere hjemmekamper har gått på nærliggende Ullern Kunstgress. Bare LSK Kvinner har bedre hjemmestatistikk enn Røa og Klepp, men Røa har allerede tatt imot LSK Kvinner – og vunnet. Samtidig har Røa også fått tak på bortekampene. Seier mot Arna-Bjørnar og Kolbotn lar høre fra seg. Imidlertid har Røa alltid en skuffende kamp i seg, og hittil var det nok bortekampen mot Amazon Grimstad, der de tapte – og det fortjent.

Med 26 mål scoret ligger Røa i og for seg bra an. Seksten baklengs lar også høre fra seg – det er for eksempel bare tre baklengsmål mer enn Stabæk og Avaldsnes. Røa er i og for seg et lag med et godt forsvar med mye erfaring og en god keeper. Foran er Røa litt varierende. Synne Skinnes Hansen og Kine Kvalsvik scorer jevnt og trutt, men er ingen livsfarlige spisser hittil. Megan Lindsay ser imidlertid ut til å være en spennende spiller som fungerer mye bedre enn Jodi Ann Robinson.

Røa har igjen tøffe kamper, og får vise hva de er gode for. Først mot erkerivalen Stabæk hjemme, så mot et sterkt revansjelystent LSK Kvinner i fugleburet. Hjemme mot Medkila skal i teorien bli enklere, men bortekampen mot Sandviken har vist seg å være tøff. De avslutter mot to rogalandslag, hjemme mot Avaldsnes og borte mot Klepp. Skal Røa stå løpet ut, har de ikke råd til flere feilskjær. Når det er sagt, har jo Røa levert godt over evne uansett. En eventuell bronse kan bare sammenliknes med gullet i 2009 og sølvet i 2010.

 

Bunnkampen lever godt

Medkila vant over Sandviken i en kamp der de kjempet (og, ifølge daglig leder i Sandviken Madeleine Giske, lugget) hele veien inn. Seieren gjorde at bunnstriden ble enda mer komplisert. Vi hadde vent oss til tanken at det ble nedrykk på laget fra Harstad, men nå er det tett igjen. Medkila trenger fortsatt minst to seire og mye flaks for å overleve, men det er ikke umulig. Når det er sagt, har ikke Medkila levert en særlig god sesong. De har et par hederlige tap, men det hjelper lite å rote bort poengene mot slutten eller nesten greie å hente inn.

Med så få poeng som de har, blir diskusjon om hjemme- og bortefordel litt tilfeldig, men de spiller konsekvent bedre hjemme. Begge seirene de har, kom mot Sandviken. Det er interessant, men ikke akkurat gode nyheter for Medkila. Det viste seg også at de tapte i kampen som virkelig gjaldt, borte mot Amazon. De har en ålreit målforskjell til bunnlag å være, men den kunne fint ha vært bedre, og 0-10 mot Kolbotn vitner om et lag som virkelig kan rakne. De må utnytte hjemmeseieren over Sanviken for alt det er verd, fordi de får det veldig tøft utover.

Amazon Grimstad har nesten tatt igjen Sandviken. En sterk seier over Røa og en viktig seier over Medkila kom godt med, og enda det ble tap for Vålerenga i en særs kjedelig bortekamp, har Amazon begynt å finne veien til nettmaskene. Uavgjort mot Arna-Bjørnar lar også høre fra seg.

Problemet til Amazon Grimstad er, som alltid, kaos. Ny trener har fått laget i god retning, og bygger godt på innsatsen til gammel trener. Likevel virker trenerbyttet litt pussig. Vi har moret oss på bekostning av Amazons manglende struktur tidligere, og lite peker i retning av at det har gått bedre. På generell basis er det nødvendig for Amazon å satse mer på kontinuitet enn på innkjøp, men kun Gud og Amazons styreleder vet hvordan Amazons finanser fungerer. Nok om det.

Hjemmekampen mot Sandviken kan være redningen for et av lagene. Amazon drar også til Trondheim, og det er ingen umulig oppgave for dem. Ellers tar de imot et Avaldsnes som skal slå dem, før de går i nok en usikker bortekamp mot Kolbotn, så hjemme mot Klepp og borte mot Stabæk. Det som er litt spesielt, er at Amazon skal til tidligere fort som i år har vært langt fra umulige. Så spørs det om Amazon rett og slett har nok skadefri spillere til å fortsette å imponere.

Sandviken har imponert stort, men nå virker det litt som om de er gode, men ikke umulige. Laget var en god nedrykksfavoritt for mange, men ligger nå bra an. Det skal fortsatt litt til for at vi helt tror de er utenfor nedrykksstriden, og de har tøff motstand i Avaldsnes og Røa hjemme og Klepp og Vålerenga borte. Borte mot Arna-Bjørnar har Sandviken tendenser til å underprestere nesten uansett hva de ellers gjør. Mye av dette handler om å flyte på selvtllit, og dermed blir bortekampen mot Amazon Grimstad spesielt viktig.

Det er ellers ikke akkurat slik at Sandviken er en målmaskin. De har scoret 16 mål, og toppscoreren deres, Madeleine Giske, har stått bak fire av dem. Mangelen på toppscorer er altså litt som alfabetisk nabo Røa, og de er derfor avhengige av at alle leverer videre. Tjueåtte baklengs er OK, det er for eksempel ett mindre enn Klepp, så forsvaret er ikke i krise. Det er i det minste noe.

 

Dronningen og kronprinsessen

LSK Kvinner vant toppoppgjøret mot Avaldsnes, og har nå ti poengs forsprang. Laget har scoret 39 mål, noe som er helt greit. De sikter på å tangere Røas rekord fra 2008 med 20-1-1, men ligger langt bak Røas 90-10 i målforskjell. Det er også lengden av negativitet vi kan gi til LSK Kvinner. Kampene mot Røa og Stabæk borte kunne nevnes også, men det er fliespikking. Med ti poeng til Avaldsnes er gullkampen så godt som avgjort. De trenger tre seire, og har seks kamper å få til det på.

Det skal mye til for at det blir spennende. De sterter borte mot Vålerenga, som er svært varierende hjemme. Borte mot Klepp er ikke lett, og LSK har jo et litt overdrevet «Røa-kompleks» å ta med til hjemmekampen.  De tre siste er mot formsvake Arna-Bjørnar hjemme, Trondheims-Ørn borte og så Kolbotn hjemme. At det ikke ligger ti poeng i de kampene, er svært lite trolig, særlig med Isabell Herlovsen tilbake.

Kan de stoppes, må nettopp Røas metode brukes. Defensivt spill og satsing på overganger kan skape frustrasjon i LSK Kvinner, og får man et mål, vil det kunne skape usikkerhet. Imidlertid holder det ikke å ta en ledelse mot dem og fortsette å være offensiv. LSK liker best å spille mot offensive lag.

Avaldsnes har tatt over sølvplassen, men beviste at de fortsatt ikke er best i Norge. De har fått mye fortjent skryt for omstillingen, og særlig Nordlies forandring av en gjeng spillere til et lag. Likevel altså ikke gull på tredje forsøk for Avaldsnes. At det skjer er egentlig ikke særlig overraskende. Avaldsnes var ikke favoritt til å vinne, og enda de alltid har vært en spennende outsider, er vel tanken den at den stadige utskiftingen av trenere og spillere har gjort sitt for å forhindre at laget kan levere opp mot potensialet sitt. Nå begynner det å nærme seg.

Likevel har man litt inntrykket av at Avaldsnes har gjort litt som Stabæk i 2009, altså underprestert. Ikke fordi de ikke vinner, LSK Kvinner har et litt for godt lag til at vi kan ta det for gitt, men fordi det er 10 poeng opp til dem. I herrefotballen ville selvfølgelig 10-3-3 være bra, men i kvinnefotballen er det å rote bort 15 poeng nok til å falle av i gullstriden. Stabæk mistet 14 poeng i hele fjor, for eksempel. Det ble sølv godt bak LSK Kvinner. Samtidig er motstanden Avaldsnes har igjen fullt overkommelig, så vi tror ikke de mister flere poeng.

Avaldsnes er ellers flinke til å score mål og til å holde nullen – stort sett. Bortestatistikken er brukbar, og de har stort sett kontroll på motstanderen. Poengtapene har i hovedsak kommet mot LSK Kvinner (6 poeng) og Trondheims-Ørn (5). De fire siste har vært Stabæk (2) og Klepp (2). Ingen av disse kampene er det særlig lett å vinne. Vi tror Avaldsnes kan fortsette å ta store steg om de lykkes i å ha kontinuitet, og om de er enda litt bedre i å ta med personlighet når de velger nye spillere. Man må aldri undervurdere intern kjemi i kvinnefotballen, og det ser ut til å ha vært en dyrekjøpt lærepenge for mange lag.

read more
AnalyseBlogg

Forventninger uten nyanser

IMG_7527

Tenk deg følgende eksperiment: Du skal dømme toppserielagene i en av tre kategorier: Bedre enn forventet, Som forventet eller Dårligere enn forventet. Ingen nyanser, ingen «kan havne i begge gruppene». Rett og slett en av de tre.

Det er selvfølgelig en fordel å gjøre dette med fasit i hånden etter 22. serierunde, men det er nettopp derfor vi bør gjøre det nå – som en slags pekepinn på hvordan det så ut underveis.

Spørsmålet er selvfølgelig hva målestokken er. Tar vi utgangspunkt i et tilfeldig valgt forhåndstips, blir det urimelig for enkelte klubber å leve opp til eller synke ned på nivået de ble tillagt. Derfor tar vi heller utgangspunkt i hvordan de har levd opp til hva lagenes representanter sa før sesongstart, hva som er rimelig å forvente gitt stallen og tidligere sesonger, da særlig 2014. Vi går som vanlig alfabetisk gjennom lagene, og ser på den nåværende situasjonen, hva trenere og spillere sa før sesongstart, hvor vidt de har levert på det de sa, hvordan de greide seg med tanke på fjoråret, hvordan de har lykkes med hensyn på stallen og til slutt en dom.

 

Amazon Grimstad

Situasjonen: Olli Harder hadde gode ideer, og fikk til et lagspill med Amazon Grimstad. Imidlertid har poengene uteblitt de facto. I bortekampen mot Vålerenga var de grønnkledte ikke særlig interessert i å prøve å vinne, og selv da de lå under 0-1 virket de klare for å trygge resultatet.

Sagt før sesongstart: Det viktigste er å overleve i Toppserien og å føre prosessen videre.

Har de levert? Vel, i fjor var det kaos på spiller-, støtteapparat- og trenersiden, og laget endte på kvalikplass etter ikke å ha lykkes å vinne de avgjørende kampene. Så ja, prosessen tas dessverre videre. Om de overlever i Toppserien gjenstår å se. De har tatt overraskende hjemmeseire mot oslolagene, men de har også mislyktes i kamper der de kunne med mer tøffhet ha hentet poeng.

Fjoråret: 14 poeng og kvalifisering. I år har de altså 8 poeng. Vinner de to kamper til, kan det bli ren kopi av fjoråret.

Stallen: Selv med en newzealandsk VM-spiller på laget, ser ikke Amazon Grimstad voldsomt skremmende ut på papiret. Laget fra sør har definitivt fått mer ut av stallen enn summen av spillerne. Det at Blakstad og Meland fortsetter å ta store skritt, er jo i og for seg tegn på at treningene virker å være i det minste godkjente.

Dom: Som forventet.

 

Arna-Bjørnar

Situasjonen: Bjarne Hagen fikk et Arna-Bjørnar som begynte å rakne i fanget og prøvde å få det til å fungere. Det har medført at Arna-Bjørnar ligger noe lavere enn tidligere sesonger. De er fortsatt sjarmerende offensive, men blir stadig straffet på dette.

Sagt før sesongstart: Medaljekamp er det udiskutable målet.

Har de levert? Nei. Med 12 poeng og åtte kamper igjen, er det faktisk nesten matematisk sett umulig å få det til også.

Fjoråret: 42 poeng og bronse. I år har de 12 poeng og 10. plass. Selv med seire i alle de gjenværende kampene, er makspoengsummen 36.

Stallen: Med skader, spillere som forsvinner og en klønete keepersituasjon har ikke Arna-Bjørnar helt levert. Maria Brochmann ble vurdert og funnet for lett, ellers var Arna-Bjørnar aldri vurdert i VM. Laget har imidlertid kontinuitet med spillere som har vært med i gruppa helt fra begynnelsen. Likevel er ikke forskjellen fra fjoråret så stor at den kan forklare utviklingen.

Dom: Dårligere enn forventet. Med god margin.

 

Avaldsnes

Situasjonen: Tom Nordlie fikk en gavepakke signert Stabæk da sistnevnte falt sammen. Han har lyktes i å få spillerne til å spille jevnt godt. Det har gått begge veier, som deres første seier på Sofiemyr og deres fortsatte problemer mot Trondheims-Ørn. De leder an i kampen om sølv og rent teoretisk gull.

Sagt før sesongstart: «Medalje eller pell deg hjem til Østlandet«. Sagt i spøk; Tom Nordlie unngikk i lengden å uttale seg om forventninger. Likevel mistenker vi at medalje var et krav innad i klubben.

Har de levert? Ja. De ligger på sølvplass, men avstanden til LSK Kvinner er i største laget. Romerikingenes stabilitet på topp er ikke smittet over på Avaldsnes. Dette kan forklares i store utskiftninger, ny trener og skader, men ekte fotballtrenere bruker ikke unnskyldniger. Avaldsnes virker bedre og mer samkjørt enn tidligere, men det er fortsatt ikke helt klart om Avaldsnes’ situasjon kommer av egen fortreffelighet eller andres kollaps. Tre lag som siktet på medaljer har for eksempel falt helt ut tidlig.

Fjoråret: Femteplass. Fire poeng opp til medalje, evigheter bak LSK og Stabæk. Nå er det bare LSK de er bak, og ikke på langt nær så mye.

Stallen: Nøyaktig hvor god stallen til Avaldsnes er, kan være vanskelig å finne ut. De er alltid millimetre fra å signere gode navn, og ender i stedet opp med relativt ukjente spillere med potensial. I år oppgraderte de med Maren Mjelde og Elise Thorsnes, to selvfølgelige landslagsspillere, i tillegg til at Rosana, Debinha og Yorely Rincón spilte VM. Vel, Debinha gjorde jo ikke det, men hun hadde vært selvsagt om hun ikke var skadet. Forsvaret til Avaldsnes har vært akilleshælen, og det er muligens fortsatt der det kniper litt. Likevel er dette et godt lag på papiret. Det har selvfølgelig vært skader, men rekk opp hånda alle toppserielag som ikke har hatt det.

Dom: Som forventet. Uten de facto konkurranse og med de spillerne de har, skal Avaldsnes ligge der de ligger. Bonus for at de er mer stabile, men de har fortsatt ikke vunnet de kampene de må for å bli et potensielt gullag.

 

Klepp

Situasjonen: Klepp har stort sett tilhørt nedre halvdel av midten siden nittitallet med hederlige (1997, 1999) og uhederlige (2006) unntak. De hadde optimisme og fremtidstro (mer om dette i neste punkt), men Klepp hadde bare marginalt gått i pluss før sesongstart. Nå er de i medaljekampen i høyeste grad. Kanskje litt typisk for et lag man aldri helt blir klok på at de ligger på fjerdeplass og har 0 i målforskjell.

Sagt før sesongstart: 40 poeng. Plassering ikke viktig, men et forsiktig estimat var topp fem.

Har de levert? Ja. I høyeste grad. De har en rekke gode resultater både hjemme og borte, men mest hjemme. De er fortsatt for svake borte, og tapene for LSK Kvinner og Røa vitner om det. Samtidig vant de over Vålerenga borte, og de holder et stabilt høyere nivå enn tidligere. De 40 poengene de er ute etter er 14 poeng unna. Det er altså omtrent fem seire på de siste åtte. Så det blir jevnt, men viktigst er nok at de er med i medaljekampen.

Fjoråret: Niendeplass og 26 poeng – like mange poeng som de har nå.

Stallen: Klepp sendte tre landslagsspillere til VM. Alle disse er originalt Klepp- eller omegnspillere, men Hege Hansen har muligens utviklet seg en del også i Bergen. Samtidig var det særlig i 2015 at Thorirsdottir har blomstret, og også Hansen har kommet mer med. Kort sagt er dette et tegn på Klepp-satsning. Rogalendingene har lenge vært aktive på juniorlag, så det er fint at de nå får mye lokalt talent videre. Og det er alltid litt bra å se at lokal satsning og oppfølging gir belønning.

Dom: Over forventet. Klepp ser ut som et medaljelag for første gang siden 1999.

 

Kolbotn

Situasjonen: Etter å ha ledet etter to kamper, kom Kolbotn skjevt ut og tok fire poeng på de neste fem. Oppegårdslaget har siden variert fra det gode (3-1 over Trondheims-Ørn) til det triste (1-4 mot Avaldsnes), men for det meste ligget midt på treet.

Sagt før sesongstart: Medalje er målsetningen. Her var trener og styre samstemte. Vi liker offensive uttalelser, men da legger man hodet på blokken.

Har de levert? Ikke hittil. Kolbotn er ikke ute av medaljestriden, men da trenger de at resultatene går deres vei. Det er åtte poeng til tredjeplassen og 11 til andreplassen, og det er seks lag som kjemper om de to plassene.

Fjoråret: Fjerdeplass etter å ha hatt en flott tidlig-høst-sesong som flatet ut mot slutten da Kolbotn møtte de vanskelige lagene. Sånn sett er året ikke i nærheten ennå, men det er fortsatt mulig.

Stallen: Kolbotn hadde i begynnelsen Synne Jensen, og i tillegg har de flere interessante spillere som Michaela van der Bulk og unge og lovende Maja Maria Nordahl og Jenny Norem. I motsatt ende av skalaen hadde de sin eneste VM-deltaker i Solveig Gulbrandsen, og i de siste kampene har de flørtet med Camilla Huse. Det sistnevnte virker litt rart for en klubb som har drevet med talentutvikling og samarbeid med nærklubber så bra. Kolbotn har imidlertid hatt et par skader som de har måttet dekke for.

Dom: Under forventet. Dette kan forandre seg, men Kolbotn er per i dag ikke der man kan forvente å finne dem.

 

LSK Kvinner

Situasjonen: Storfavoritter som har levd opp til alt. To kamper har gitt poengtap hittil, ellers bare seire (slik er de jevngode med Røas 2008-rekord). De leder med sju poeng på nummer to, og skal ikke vinne mange kampene før formalitetene er ordnet og LSK tar sitt tredje mesterskap.

Sagt før sesongstart: Satser på å gjenta fjorårssuksessen – altså gull. Klar tale uten vås og utenomsnakk.

Har de levert? Ja. Vi tror ikke de roter bort dette. De er nok fortsatt for lette å distrahere om ting ikke går deres vei, men denne er sikker. Sannsynligvis avgjøres dette 5. september i LSK-Hallen.

Fjoråret: Vant greit, og enda de hadde noen feilskjær og klønerier, hadde de kontroll på konkurrenten.

Stallen: Med ni VM-uttatte spillere på to landslag, med flere andre svært gode fotballspillere som hadde gått rett inn på de aller fleste toppserielag og med en reservekeeper som lett hadde blitt førstekeeper flere steder, er LSK Kvinner sterkere enn før. Stallen er faktisk så sterk at man i og for seg nær burde  ha forventet dette.

Dom: Som forventet. LSK Kvinner har så gode spillere og et så godt apparat at vi ikke greier å bli overrasket.

 

Medkila

Situasjonen: Nederst med fire poeng opp til det nest dårligste laget. Medkila har levert en god kamp (borte mot Sandviken) og fått en uavgjort, og ellers hatt en rekke nesten-kamper. Det betyr ingenting nesten å greie uavgjort mot Ørn, Røa, LSK eller andre.

Sagt før sesongstart: Nøkternt ville de overleve, men håpet var en åttende-niendeplass.

Har de levert? Nei, og det er ni til elleve poeng opp. Medkila har fire poeng hittil.

Fjoråret: De startet bra om våren, men falt helt sammen og karret til seg det ene poenget som betydde at de slapp kvalifiseringsplass.

Stallen: Nja… De tapte flere viktige spillere og erstattet dem med andre gode spillere, men netto gikk de i tap. Når de har hatt Danesha Adams skadet, har de også manglet de primus motor unge spillere uten selvtillit trenger. Med Ida Jeanett Fjordbakk tilbake kan det bli noe bedre, men det er dårlig tid i Harstad. Adams er tilbake, i det minste.

Dom: Som forventet. Dessverre er Medkila faretruende nære 1. divisjon nå. All verdens imponerende treningskamper hjelper dessverre lite.

 

Røa

Situasjonen: Tredjeplass tre poeng bak sølvet og poenget foran fjerdeplassen. Det eneste laget som har slått LSK Kvinner. Fortsatt svært ustabile, men har et godt høyestenivå og virker bedre forberedt enn i fjor.

Sagt før sesongstart: Mål å kunne kjempe om medalje. Skjønt dette var sagt noe defensivt.

Har de levert? Ja, de ligger på tredjeplass, og de har tatt poeng i kamper de ikke tok poeng i fjor. De er fem poeng unna fjorårets 32, og mye peker på en bedre høst enn da. Og dette er et lag ingen trenere nevnte blant medaljekandidatene i vår.

Fjoråret: Som Medkila startet de bedre enn de avsluttet. Røa var på bronseplass også i fjor, men falt fra rundt da Eline Johansen ble skadet.

Stallen: VM-troppen besto av en reservekeeper. Gardsjord kom ikke (!) videre fra bruttotroppen uten at vi skjønner stort av det. Ellers er det flere spillere som har vist god utvikling og spilt på aldersbestemte landslag, men Røa er nok det laget som har fått mest til med færrest toppnavn.  Røas vinnermentalitet må aldri undervurderes – enda den som oftest blir det.

Dom: Over forventet. Per 14 spilte kamper er Røa blant de aller største positive overraskelsene.

 

Sandviken

Situasjonen: Best i Bergen og med en liten pustepause i nedrykksstriden. Levert flere gode resultater og er i kvartfinalen i cupen. Er ikke redd for noen og tar poeng der alle mener det er umulig. Litt som en røyskatt: veier opp manglende overlegenhet med hissighet og evnen til å kjempe til krampa tar dem.

Sagt før sesongstart: Mål om å berge plassen. Oppover på tabellen kommer senere.

Har de levert? Hittil ser det svært lovende ut. Sandviken har gått fra å være et lag som kunne kjempe jevnt med bunnlagene til å bli et som kjemper jevnt med alle. De er ikke ute av nedrykksstriden ennå, men de er så gode at selv topplagene fort kan bli nervøse av å møte dem.

Fjoråret: Dronninger av 1. divisjon som så ofte før.

Stallen: Madeleine Giske, Stine Andreassen og Ashley Thompson pluss et par spillere i vannskorpen (Thun, Bakke) og mange spillere for spesielt interesserte. Dette var ikke en tropp som skulle holde toppseriestandard. Sandviken har fått til svært mye med en svært beskjeden stall.

Dom: Over forventet. Positiv overraskelse som kan prøve å befeste Sandviken i Toppserien – på sjuende forsøk.

 

Stabæk

Situasjonen: Sjetteplass med en kamp mindre spilt. Vinner Stabæk den vanskelige bortekampen mot Ørn, er de i høyeste grad med i medaljekampen.

Sagt før sesongstart: «Jeg vet at vi vinner«. Sagt for å skape god TV, og man skal ikke lese så mye inn i det. Likevel var gull det klare målet.

Har de levert? Nei. Stabæk ligger 18 poeng bak LSK Kvinner, og selv med seier i hengekampen er gullet utenfor rekkevidde. Faktisk kan det vise seg at de kan få problemer med i det hele tatt å ta medalje. Stabæk har gått på en del klønete poengtap, men har i det minste hatt en grei start på høsten, der de har gått oppover på tabellen. Det største problemet til de blaa er nok heller at de ikke framstår som et topplag i år.

Fjoråret: Norges desidert nest beste lag, spilte jevnt med Wolfsburg og var vanskelige motstandere for alle.

Stallen: Stabæk hadde med seg fem spillere til VM, og det var til sammen ni som var i vurdering. Dette er høy kvalitet på alle ledd. Med navn som Marie Dølvik Markussen, Siri Nordeide Grønli og Gunhildur Jonsdottir i tillegg, viser Stabæk at de har et svært godt lag. Resultatene står imidlertid på ingen måte i stil. Det hører med til historien at de har hatt skader, blant annet på Ingvild Stensland og Ingvild Isaksen.

Dom: Under forventet. Kan reparere i løpet av høsten, men vil ende som en skuffelse uansett.

 

Trondheims-Ørn

Situasjonen: Femteplass med en kamp mindre spilt. Vinner de den vriene hjemmekampen mot Stabæk, er de tre poeng bak bronsen.

Sagt før sesongstart: Prege øvre halvdel. I intervju med undertegnede gikk de litt lenger og snakket lavt om medalje og litt høyere om femteplass.

Har de levert? Ja. De ligger på femteplass med store muligheter for medalje. Det var få utenfor klubben som trodde på det, og slik er Ørn, sammen med Klepp og Røa, blant de store overraskelsene.

Fjoråret: En litt typisk åttendeplass. Ørn hadde sine øyeblikk på midten, men greide aldri helt å levere.

Stallen: Lisa Marie Karlseng Utland har gjort det stort, og er primus motor. Inger Ane Hole var også i landslagsvarmen før VM, men kom ikke med. Før sesongstart mistet de forsvarskjempre som Andersen Dahle og Åseng, og at de har gjort det så bra sier en god del om innsatsen i år.

Dom: Over forventet. Positivt å se at fokus på utvikling av egne spillere kan gå så bra som her.

 

Vålerenga

Situasjonen: Såvidt unna nedrykksstriden med hjemmeseier over Amazon Grimstad. Har gått sterkt ut og var farlige hjemme i begynnelsen, men det vil seg ikke for østkantlaget i år.

Sagt før sesongstart: Øvre halvdel og utvikle angrepsspillet.

Har de levert? Ikke hittil. Beskjedne 27 mål i fjor (1,22 mål per kamp) er blitt til 12 mål på 14 kamper (0,85 mål per kamp). Baklengs går det bedre, fra 2,04 til 1,5 baklengsmål. Øvre halvdel ser vanskelig ut, og selv med seier over Amazon Grimstad er de ikke 100% ferdig med nedrykksstriden ennå.

Stallen: Dainela Schwartz var Vålerengas representant i VM. Guro Pettersen ble vurdert, men har gjort noen litt klønete ting i kamper. Av nye spillere har Anne Lise Olsen og Johanne Fridlund gjort det brukbart, men særlig sistnevnte har fortsatt ikke tatt det siste store steget ennå.

Dom: Under forventet. Ikke med mye, men de er for langt nede til at vi kan være virkelig imponert.

 

Konklusjonen er altså:

  • Over forventet: Klepp, Røa, Sandviken, Trondheims-Ørn
  • Som forventet: Amazon Grimstad, Avaldsnes, LSK Kvinner, Medkila
  • Under forventet: Arna-Bjørnar, Kolbotn, Stabæk, Vålerenga

 

Fire på hver, altså. Så får vi se om dette holder seg til slutten av sesongen.

read more
1 2 3
Page 1 of 3