close

Landslag

BloggLandslag

Jakten på det norske

Norge i Canada

Landskampen mot Østerrike avslørte at det Norge trenger mest av alt er en norsk spillestil – og aller helst en spillerfilosofi.

Uavgjortkampen mot Østerrike var for mange nesten mer et tap enn en uavgjort. Vi skulle vinne denne, og etter to lite overbevisende kamper, var det på tide å vise at hjemme var vi bedre. Dessverre var vi ikke det. Hva langt verre var, virket det som om vi manglet en markert spillefilosofi.

Manglende kommunikasjon, manglende ideer

Det er blitt påpekt at Østerrike er blitt bedre. Det er ikke bare riktig; de har opp- og nedturer, og de kvalifiserer seg til EM fordi det er flere lag. I play-off hadde de neppe overlevd, som de ikke gjorde da de tapte 0-2 hjemme for Russland i 2013. De kan også gå på blemmer, som bortetap mot Finland i forrige kvalifisering, og enda de har mange spillere i Bundesliga, har flere enten flere kamper for andrelaget eller har rykket ned med respektive Werder Bremen eller FC Köln. Bare midtstopperparet Wenninger og  Schnaderbeck er etablert på et virkelig topplag i Bundesliga.

Likevel greide Østerrike å spille Norge ut av formasjon. Vi hadde mange feilpasninger; de som gikk i motspiller, de som var ment på fot (der spilleren er) og som gikk i rom (løpeball), de som var ment i rom og som gikk på fot og de som gikk langt unna der de skulle være. Resultatet ble at de norske spillerne løp da de skulle stå stille, sto stille da de skulle løpe eller måtte se ballen gå ut til innkast eller til motstander litt for ofte.

Norges beste periode var de få minuttene der vi fikk roet ned spillet og fått spillet der vi ville ha det: langs bakken, med raske pasninger og med gode avslutninger. Ellers var det for mange enkeltspillere som skulle løse alt på egen hånd, noe som ofte betydde at Lene Mykjåland, Maren Mjelde eller Ada Hegerberg driblet på seg tre spillere, mirakuløst nok kom ut og så rotet bort ballen i neste trekk. Selv om driblingen var imonerende, var det bortkastet energi.

Savnes: Norsk spillefilosofi

Det Norge trenger, er nå en måte å spille på som reflekterer landslaget og forhåpentligvis reflekteres på klubbnivå. Det var dette som herrelandslagene til Tyskland (høyt tempo, mye flyt, effektivitet) og Spania (teknikk, ballbestittelse, raske brudd i angrep) greide – begge også med et sterkt samhold i laget. Før skiftet manglet begge lagene en spillefilosofi, eller hadde en utdatert en. Nå er de blant be beste lagene i verden.

En spillefilosofi er selvfølgelig mye mer enn tre substantiver. Det handler om at man vet hva man gjør når man har ballen, hva man gjør når man ikke har ballen, hva man skal gjøre i bruddfaser når man gjenvinner ballen eller hvordan man skal tenke når man mister ballen. Hadde Norge hatt dette, hadde de visst om de skulle satse på å komme seg raskt opp, og dermed hatt spasninger i rom, etablere spill langs bakken, og dermed hatt pasninger på fot, om vi går i midten eller om vi går på sidene. Vi ville også vært flinkere til å ha back-up i stedet for å kollidere i hverandre, og spillerne ville vite hva de skulle gjøre, og dermed unngått tellefeil som kunne ha blitt skjebnesvangre, som ved Østerrikes to farlige cornere.

De to beste måtene å bestemme en fotballfilosofi på er enten å ta noe som allerede eksisterer i den hjemlige ligaen (Spania) eller å definere noen verdier og introdusere dem til den hjemlige ligaen (Tyskland). Deretter har man spillere som lettere greier å tilpasse seg landslagets spillestil og spillefilosofi. Det vi virkelig bør unngå å gjøre, er å satse for mye på enkeltspillere. Det fungerte ikke torsdag, og det fungerer neppe igjen heller.

I stedet bør vi fokusere mye mer på at vi er ballsikre, tekniske spillere. Mykjåland, Graham Hansen, Mjelde, Minde, Hegerberg og Stensland er gode eksempler på dette. Typisk norsk spillestil har handlet om å være fysisk overlegne, nærmest som et gufs fra Drillos. Kvinnelandslaget har aldri vært Drillos, de har vært usedvanlig gode spillere som skulle eller burde fungere godt sammen. De er også smarte. De trenger gjerne litt mer overbevisning, men har du en kvinnelig toppspiller med på gamet, har du som oftest en som er usedvanlig lojal.

Finjords første oppgave er å vinne morgendagens kamp mot Wales, men så må han ta tak i problemet. Skal Norge bli en publikumsfavoritt, bør de få seg et identitet.

read more
BloggLandslagNFFNyheter

Soga om Yngve Haavik

I løvens hule: Dette bildet ble tatt under «kick-off», da flere fra NFF var tilgjengelige for kommentar. Slik er det ikke alltid..

Det er vanskelig å vite hva NFF mener – spesielt om du kommer i skade for å stille dem spørsmål.

 

Man skal ikke ha jobbet lenge med et tema før man forstår at historien er vikitg. Dette er spesielt viktig innen kvinnefotball. Skal man sikre seg en bedre fremtid for kvinnefotballen, må man sikre seg mot tidligere feil, og da må man kunne historien.

Ettersom vi nå skal få ny generalsekretær for NFF, mente vi i Letsplay Futbol at det var viktig å få forsikringer om at grums fra fortiden ikke skjer igjen. Da vi tok kontakt med Norges Fotballforbund for å få svar på både dette og annet vi lurte på, fikk vi et mesterstykke i tåkeprat signert kommunikasjonssjef Yngve Haavik.

Ønsker ikke å kommentere

Vi skrev tidligere vår oppsummering av Jenteløftet. Det er vårt per i dag mest leste stykke, og inneholdt lenker og informasjon rundt tilfeller der Yngve Hallén, Kjetil Siem eller begge hadde kommet med klønete uttalelser som satte tilbake utviklingen av kvinnefotballen, samarbeid mellom NFF og kvinnefotballinteresserte eller forbedring av unødvendige krav til Toppserien. Vi sendte selvfølgelig lenke til den saken som henvisning.

Da vi tok kontakt med Haavik, var vi selvfølgelig interessert i å vite om det kom noen løfter, garantier eller i det minste retningslinjer for å passe på at kvinnefotballen skulle tas på alvor. Vi overlater til leseren å svare på om han i det hele tatt svarte på spørsmålene våre:

Siem la ofte vekt på at kvinnene hadde en takknemlighetsgjeld til herrefotballen. Enda dette sikkert til en viss grad stemmer, er det ikke lett å selge kvinnefotball om dette er stempelet. Er det viktig for dere at en ny generalsekretær formulerer seg mer kommersielt heldig overfor kvinnefotballen?

 – Jeg ønsker ikke å gå inn i en diskusjon om formuleringer, særlig uten å ha plassert de inn i en kontekst. Inntekts- og utgiftsstømmene i norsk fotball er som de er nå, men det betyr ikke at dette er statisk. Vi må hele tiden jakte inntektspotensial enten vi snakker herre- eller kvinnefotball for å styrke fotballaktiviteten. [Vi har senere ettersendt eksempler på Siems klønete uttalelser med lenker til der han sa det uten å ha fått svar fra NFF. red. anm.]

Vi fulgte opp med:

Hallén og Siem har hatt uheldige samtaler med Serieforeningen for Kvinnefotball, og det har også vært problemer med dem og kvinnene i forbundsstyret. Nå er ikke kvinnene i forbundsstyret ansatt for å jobbe med kvinnefotball, men samtidig har dette skapt en mistro blant flere innen kvinnefotballen til NFFs høye herrer. Har NFF satt igang noe for å passe på at Svendsen og Siems arvtaker har en bedre dialog med kvinner i NFF?

Haavik svarte:

Det er viktig både for president og generalsekretær å ha en god dialog med de ulike grupperingene i norsk fotball. Det er i fellesskap man kan finne de gode løsningene. Samtidig er det viktig å ha gjensidig respekt for hverandres roller og funksjon.

Også her sendte vi flere eksempler på problemer mellom NFF og SKF, og la til kommentaren fra leder for SKF, Synnøve Tverlid, som uttalte seg slik om håp til den nye presidenten:

«Vi er opptatt av å få et bedre forhold til den nye presidenten og det nye styret enn det vi har med det nåværende. I dag er det enkeltpersoner knyttet til enkeltklubber som sørger for profesjonalitet i Toppserien. Holdningen har vært at vi ikke får mer, fordi vi ikke er verdt mer.»

Vi har heller ikke her fått noe svar fra NFF om deres kommentar til det vi forstår som en ganske sterk tilbakemelding fra Tverlid.

Ja, de penga…

Avaldsnes har flørtet med tanken på å bruke Betsson som sponsor i utlandet, altså når de spiller Champions League. Det finnes ikke noen sterke juridiske argumenter mot, men Norges Fotballforbund ser ut til å appellere til lojalitet og verdigrunnlag. Da hadde det vært bedre å appellere til lommeboka.

Det er ikke billig å reise, og det er i hvert fall ikke billigere for kvinner enn for menn. Da vi pratet med Richard Jansen, opplyste han om at UEFA faktisk betaler € 90 000 til mennene og € 20 000 til kvinnene. Vi syntes dette var en merkelig skjev fordeling – spesielt ettersom, som vi stadig hører om, herrefotballen skal være kommersielt selvstendig i motsetning til kvinnefotballen, som ser ut til bare å være en utgiftspost.

Vi spurte dermed om den nye generalsekretæren og den nye presidenten kom til å øve press på at UEFA får en jevnere fordeling av reisestipend. Haavik hadde et noe pussig svar på spørsmålet – han svarte på noe annet i stedet. Haavik kunne fortelle at NFF faktisk gir 1,3 millioner til forberedelser til alle klubbene som skulle til Champions League. Dette var penger til forberedelser, ikke til reising, så dermed kunne jo midler frigis til reising.

I tillegg til at det ikke var dette vi spurte om, er det slik at disse pengene, altså 1,3 millioner, er øremerket ekstraordinære utgifter. Sagt på norsk, de kan ikke bruke noen av de 1,3 millioner kronene på ting de hadde tenkte å bruke penger på uansett: lønn, vedlikehold av bane, reiseutgifter i Toppserien eller i cupen og så videre. Pengene kan bare brukes på noe annet. Eksempler som vi har fått på «andre utgifter» har vært analyseutstyr, ny fysisk trener, turer for å se på motstanderne spille og leie av alternativ treningsbane når hovedbanen ikke var tilgjengelig. Enda 1,3 millioner kommer godt med selv om det ikke går til spillerlønninger, hjelper det altså ikke på dyre turer til Moskva, Perm, Minsk eller Tsjimkent.  Så når vi spør om NFF vil legge press på UEFA slik at UEFA kan gi mer penger i reisestøtte, hadde det vært fint å få svar på det, ikke på om LSK Kvinner kan få sendt en speider til for eksempel Barcelona.

Landslagssjef på åremål?

Det har vært en litt pussig trend innen jobben som norsk landslagstrener: Man sitter i ett EM, ett VM og ett OL. Dette skjedde med Per-Mathias Høgmo, Åge Steen (skjønt han lyktes ikke å kvalifisere Norge til OL) og Bjarne Berntsen, som riktignok fikk et ekstra EM. Eli Landsem tok selv affære da hun fikk tilbakemelding og trakk seg, ellers hadde hun nok vært landslagstrener til og med EM i 2013 – mistenker i det minste vi.

Problemet her er jo det at dette er klønete. Verken Steen, Berntsen eller Landsem kan sies å levere. Sølv i EM var bra for Berntsen, men både VM i 2007 og spesielt OL i 2008 viste at Norge var akterutseilt. Det kan forsvares at man ga dem litt tid på å hente seg inn, men det virker mer sannsynlig at alle landslagstrenere får en fireårskontrakt som det er dyrt å bryte. Berntsen fikk kontrakt til 2008, men fikk fornyet den ett år til – noe som skapte opprør på landslaget.

Det er likevel et stykke fra spekulasjoner til konklusjoner, så vi spurte rett ut om Yngve Haavik kunne fortelle oss om hvilke krav som ble stilt til Roger Finjord. Svaret var så innholdsløst at vi ble imponert:

«Alle landslagstrenere har selvfølgelig resultatmål, samtidig som det er viktig å se bak resultatene når man evaluerer. Dette gjelder enten man er landslagstrener på herre- eller kvinnesiden

Det faktum at han svarer på om det er resultatmål, og ikke hvilke resultatmål som foreligger, er svært interessant. De to setningene inneholder 27 ord, 164 tegn, 26 mellomrom og overhodet ingen mening. Man kan undre seg på hva som er å se «bak resultatene». Er det kontinuitet? Gruppedynamikk? Spillestil? Spillefilosofi? Ukulelespill? Krokitegning?

Vi regner med at Norges Fotballforbund ikke ønsker å gå ut med hvilke krav de har til treneren – det kan skape uro. Samtidig bør de kunne si at en landslagstrener for et av verdens beste landslag selvfølgelig dømmes etter resultater. Slik skal det være.

Vi etterlyste som kjent mer konkrete svar fra NFF. Vi sendte e-post. Vi ringte, vi sendte SMS. Haavik tok ferie, og henviste til Mari Waagaard eller Christer Madsen. Begge var stort sett opptatt i møter, men vi sendte dem en e-post på lørdag vi fortsatt venter svar på. Madsen svarte på SMS om at vi kunne ta kontakt med Kai-Erik Aastad, men han var ute av kontoret resten av dagen.

Norges Fotballforbund – kanskje vi hadde litt strenge spørsmål, kanskje vi hadde litt skummel vinkling, kanskje vi var litt vanskelige med ikke å tolke svarene deres i beste mening. Kanskje dere ikke liker å snakke om fortiden, kanskje dere ikke liker å snakke om feil som er gjort. OK.

Samtidig, for å låne deres ord, er det viktig å ha gjensidig respekt for hverandres roller og funksjon. Vår er å komme til bunns i det som skjer og finne ut hva som skal skje fremover.

 

read more
BloggLandslagNyheter

Finjords kjedeligste uttak

18691622254_7e93e80dfd_k (2)

Roger Finjord tar ut et landslag som er like overraskende som å bli servert wienerpølser på 17. mai. Finnes det ingen eventyrlyst?

 

Landslaget til hjemmekampen mot Østerrike (2. juni) og Wales (7. juni) er tatt ut, og nå må Roger Finjord straks sponses av en kopimaskinfabrikk. Det mangler to spillere, men det er sannsynligvis fordi Skammelsrud Lund og Thorsnes er skadet.

Norge vant 1-0 borte mot Israel og 1-0 borte mot Østerrike. De to kampene var etter alle rapporter farlig nære det kjedeligste på lang tid. Norge framsto ikke som noe topplag der. Likevel er alle de man forventet å se med igjen.

I det hele tatt er fornyelsestendensen vært svært beskjeden. Vi lånte tabellen til Norges Fotballforbund og la til en ekstra kolonne: Kval., altså hvor mange av de fire kvalifiseringskampene spillerne har spilt i.

Navn Klubb Fødelsdato Kamper Mål Kval.
Ingrid Hjelmseth Stabæk 10.04.1980 101 0 3/0
Kristine Nøstmo Trond.-Ørn 08.06.1993 0 0 0/0
Maren Mjelde Avaldsnes 06.11.1989 102 13 4/0
Lene Mykjåland LSK Kvinner 20.02.1987 89 14 3/0
Ingvild Stensland Stabæk 03.08.1981 142 10 1/1
Trine Rønning Stabæk 14.06.1982 162 22 0/1
Emilie Bosshard Haavi LSK Kvinner 16.06.1992 54 15 4/0
Isabell Herlovsen LSK Kvinner 23.06.1988 108 45 0/0
Anja Sønstevold LSK Kvinner 21.06.1992 3 0 0/0
Kristine Minde Linköping 08.08.1992 62 7 4/0
Nora Holstad Berge Bayern München 26.03.1987 58 2 4/0
Hege Hansen Avaldsnes 24.10.1990 12 4 0/4
Ada Stolsmo Hegerberg Lyon 10.07.1995 49 28 4/0
Ingrid Moe Wold LSK Kvinner 29.01.1990 25 3 4/0
Andrine Tomter Avaldsnes 05.02.1995 11 0 2/1
Lisa-Marie Karlseng Utland Trond.-Ørn 19.09.1992 9 1 2/1

Isabell Herlovsen og Anja Sønstevold kan selvfølgelig få sin kvalifiseringsdebut, men grunnen til at Herlovsen ikke er plukket ut, skyldes stort sett skader. Sønstevold virker å være sistevalget uansett, hun som bare tas ut dersom noen melder forfall. Dette er en klønete bruk av en dyktig spiller, og det hjelper lite på selvtilliten.

Trikkekontrollør Finjord

Dette er altså faretruende likt de som spilte de to gørrkjedelige kampene der seks poeng var resultatet, mot Østerrike til dels mot spillets gang. Tre poeng per kamp er selvfølgelig ingenting å klage på, men man bør se litt mer av landslaget etter at de stort sett bare imponerte mot Nederland i OL-kvalifiseringen. Skal de vinne folket i tillegg til kvalifiseringskamper, må noe gjøres, og da blir det litt for kjedelig å ta ut alle de gamle mistenkte. Finjord framstår som en trikkekontrollør som skal sjekke at alle har klippekortene sine, og som kaster ut de som ikke har det.

La det være sagt. De beste skal på landslaget. De beste skal begynne også. Holstad Berge, Minde, Ada Hegerberg og Maren Mjelde sier seg selv. Vi møter Østerrike hjemme. vinner vi den kampen, er vi videre. Det er klart at det er viktig. Vi skal selvfølgelig ikke undervurdere Wales hjemme. Andre lag gjorde det, og det gikk ikke bra. Likevel skal vi altså vinne.

Da kan det være greit å gi noen spennende spillere sjansen. I stedet får vi altså et så forutsigbart uttak at man kan mistenke at noen brukte copy-paste. Hadde det skadet så mye å prøve noen nye spillere? I det minste de siste 10 minuttene når kampen forhåpentligvis er avgjort?

Den yngre garde

Finjord brukte det å satse på de yngre som forklaring på at Solveig Gulbrandsen er ute. Hun er for gammel, hun er jo nesten åtte måneder eldre enn Ingvild Stensland. Paradoksalt nok er det gått åtte måneder fra Gulbrandsen fikk beskjeden om at hun var for gammel til at Ingvild Stensland nå ble tatt ut. Stensland er altså på alderen der Gulbrandsen ble dumpet. Ingrid Hjelmseth er uansett åtte måneder eldre enn Gulbrandsen igjen. Trine Rønning er rene ungfolen i forhold til alle tre. Hun er bare 33 år gammel – og blir 34 en uke etter at vi møter Wales.

Finjord har ikke tatt med noen som er på U23-landslaget. Forklaringen hans er:

– U23 skal møte England, Sverige og USA. Derfor har vi valgt å gi de spillerne som holder U23-alder og som ikke er tiltenkt en plass i førsteelleveren viktig matching på høyt internasjonalt nivå.

Altså, hadde spillere som nå er på U23-landslaget ikke startet, og dessuten skal de få «viktig matching på høyt internasjonalt nivå» om de spiller på U23 – i motsetning til landslaget. Det kan virke som om Finjord ikke hadde latt noen av dem spille i det hele tatt. I stedet skal de altså møte andre U23-landslag. U23 er også kjent mange steder som B-landslaget. Det har ingen offisiell status, ingen konkurranser og ingen betydning. Det er svært få lag som i det hele tatt har U23-landslag.

I stedet ser vi altså at vi har fire lag representert fra Toppserien. LSK Kvinner, Avaldsnes og Stabæk – pluss Nøstmo og Utland fra Trondheims-Ørn. Nøstmo får neppe spille, og Utland skal også kjempe for å få plass.

read more
LandslagNyheter

Finjord gambler med keeperplassen

9077823068_d13be4ffbf_k

Roger Finjord gambler nok en gang. Vi spiller OL-kvalifisering nå med bare urutinerte keepere.

Josefine Ervik var det siste uttaket etter at det ble klart at Ingrid Hjelmseth ikke ble klar. Dette er et klart signal om at Silje Vesterbekkmo, som har gjort en supersesong for Røa, ikke er god nok. Hvorfor er så det tilfelle?

Merk: Siden vi skrev denne saken, kom det frem at Ingrid Hjelmseth ikke har meldt frafall, men er spillerklar. Finjord svarer med at han ikke har ønsker om å gamble med situasjonen til Hjelmseth. Dette gjør bare avgjørelsene til Finjord enda merkeligere.

Det spesielle med Josefine Ervik er at hun ikke engang er førstekeeper i Vålerenga. Vi regner med at Line Geltzer Johansen tar over som førstekeeper der. Så har Finjord sett noe som Vålerenga ikke har sett? Kanskje. Mer sannsynlig er det at han gambler med å få inn yngre spillere. Yngre spillere er viktig, men det er faktisk dumt på keeperplassen. Der bør man ha en stødig spiller. Og for øvrig er Vesterbekkmo tre år yngre enn Hjelmseth. Og Røas boikott av landslaget var for åtte år siden. Det holder ikke lenger.

Enkelte har kommentert at dette minner om situasjonen i 2009, da vi hadde et keeperproblem etter at Bente Nordby ga seg og Erika Skarbø var skadet. Problemet med den situasjonen var at Ingrid Hjelmseth var et selvsagt førstevalg i Stabæk og hadde lang fartstid i Asker og Trondheims-Ørn. Hun hadde også vært innom landslaget tidligere. Konkurransen var Caroline Knutsen, som var klar førstekeeper i to sesonger på rad før 2009. Erika Skarbø vant plassen foran Christine Colombo Nilsen og Ingrid Hjelmseth i 2008, men Nilsen var også skadet. Så vi hadde maks uflaks som kom i situasjonen og maks flaks som kom ut av den.

Skal vi stole på flaksen? Finjord ser ut til å tro det. Tross alt er Cecilie Fiskerstrand en god keeper. Hun er derimot uerfaren, og var tredjevalget i VM – etter Vesterbekkmo. Kanskje løser hun oppgaven med bravur, men det er en unødvendig gambling.

 

 

read more
LandslagNyheter

OL-troppen – skuffende og kjedelig

IMG_5131

Roger Finjord er ferdig med å være spennende og satse på ungdommen – nesten. I sitt uttak har han fulgt trygge løsninger, med mindre de spiller i Oslo.

Det er selvfølgelig vanskelig å komme utenom den store mengden spillere som spiller i utlandet: Kristine Minde, Nora Holstad Bergen, Caroline Graham Hansen, Andrine Stolsmo Hegerberg, Ada Stolsmo Hegerberg og Synne Sofie Jensen. Bare June Pedersen mangler, noe overraskende.

Ung er ut, Oslo er ut

Roger Finjord satset på det trygge denne gangen. Antall spillere som er rundt 30 under kvalifiseringen, inkluderer Ingrid Hjelmseth (35), Ingvild Stensland (34), Trine Rønning (33), Gry Tofte Ims (30 på åpningskampen), Lene Mykjåland (29), og Nora Holstad Berge (28).

Dette er jo gode spillere, men det betyr at generasjonsskiftet ble med praten. Så da har ikke Finjord store argumentene for ikke å ta med Solveig Gulbrandsen, Hedda Strand Gardsjord eller Silje Vesterbekkmo. Ei heller June Pedersen, som vi nevnte tidligere. Dermed er bronselaget Røa nok en gang ignorert. Vålerenga hadde ikke en stor sesong i 2015, men Christensen var god. Det holder tydeligvis ikke for Finjord.

Avaldsnes og Lillestrøm dominerer klart. Gullvinnerne har seks spillere med, mens sølvmedaljevinnerne har fire. Nå er det slik at de ti spillerne er gode kandidater i og for seg, men det er betenkelig at Finjord bare kan finne en liten håndfull spillere fra Toppserien som spiller for andre lag. Gamlelaget Stabæk får fire spillere, selvfølgelig, og Trondheims-Ørn får to, mens Klepp får en.

Satt på spissen: Om ingen spillere fra bronselaget Røa holder nivået til Finjord, og Finjord finner fire spillere fra laget som endte bak, bør finnmarkingen tenke på å bytte ut seg selv med Geir Nordby. Og det er altså før vi diskuterer laget som rundspilte LSK Kvinner i 22. serierunde.

Finjord satser offensivt

Keeperposisjonen består av et førstevalg og to som kanskje er bra nok. Å hoppe over Vesterbekkmo er feil. Rett og slett. Men nok om det.

I forsvar er det sannsynligvis Trine Rønning, Marita Skammelrud Lund, Nora Holstad Berge, Stine Reinås, Andrine Tomter og Ingrid Moe Wold som er naturlige. Det betyr at vi har hele ett alternativ på kantene. Ingrid Moe Wold har også spilt mesteparten av tiden sin som midtbane. Hun har i og for seg levert bakover, men er fortsatt offensiv.

Og offensiv er stikkordet. Maren Mjelde, Lene Mykjåland, Emilie Haavi, Kristine Minde, Caroline Graham Hansen og Andrine Hegerberg er gode midtbanespillere, men alle er i utgangspunktet offensive. Mykjåland og Mjelde kan selvfølgelig ta playmakerrollen, men det er ikke den de naturlig tar. I stedet har vi Ims og Stensland. Ims er faktisk egentlig relativt offensiv på Klepp, men spiller også defensiv midtbane. Så her skal det løpes og satses offensivt. Sprekt, men virker ikke som om det  er en plan B.

Foran har vi altså Synne Sofie Jensen, Lisa-Marie Karlseng Utland, Elise Thorsnes, Hege Hansen og Ada Soltsmo Hegerberg. Fem rendyrkede spisser i tillegg til seks offensive midtbanespillere som kan vurderes.

Kort sagt får håpe at vi får spillet inn i vår bane. Vi møter tross alt bare Sverige, Nederland og Sveits.

read more
BloggLandslag

Har Finjord et valg?

18718610591_6ac23da62a_k

Roger Finjord har kuttet ut Solveig Gulbrandsen fra fremtidig landslagsspill. Det kan hende at han rett og slett ikke har noe valg.

Livet kommer i veien

Det er dessverre en tradisjon for at mange kvinnelige toppspillere gir seg etter videregående (19), Bachelor (23) eller hovedfag (27) eller et visst antall år i pendling mellom jobb og toppfotball. De som overlever dette, vil også måtte vurdere om de kan fortsette inntektsmessig som fotballspiller på et høyt nivå. Det finnes selvfølgelig de som har holdt på lenger. Solveig Gulbrandsen er en av disse, Trine Rønning er en annen. Ingrid Hjelmseth er en tredje. Alle gode spillere. Men alle kan finne på å gi seg, eller tvinges til å gi seg, når som helst. Da må vi ha erstattere klare.

Vi har også erstattere de fleste posisjoner. Maren Mjelde har spilt i Tyskland, Nora Holstad Berge spiller der, det gjør også Caroline Graham Hansen og Synne Jensen. Vi har Ada Hegerberg i Lyon. I Sverige har vi Kristine Minde, June Pedersen og Andrine Hegerberg. Pedersen er riktignok 29, men hun har nettopp fått smaken på landslaget. Hvor vidt de er gode nok til å erstatte Gulbrandsen eller ikke er en diskusjon for andre enn oss. På et eller annet tidspunkt må de det, og da kan det være en fordel at de har erfaringen til å gjøre det.

Det er helt i orden at folk legger opp. Det skulle da bare mangle. Solveig Gulbrandsen har selv lagt opp to ganger, muligens tre litt avhengig av hvordan man tolker 2014-sesongens slutt. Da er det forståelig at Finjord vurderer yngre spillere. Gulbrandsen debuterte for øvrig på landslaget i 1998.

Gi de yngre sjansen

For det holder ikke alltid at  yngre, dyktige spillere skal henvises til innbytterrollen. De må føle at de kan spille seg inn etter god trening. Skal man gi lovende spillere sjansen, må man gi dem sjansen fra start fra tid til annen. Før Roger Finjord var løsningen La Manga og Algarve Cup. La Manga er en samling med treningskamper når alle er på sitt verste etter dårlige treningsforhold og kampopphold på flere måneder. Algarve Cup var en hypet turnering som nå ikke engang er hypet. Selv om man gjorde en god innsats der, var sjansen for å bli brukt i de viktige kampene, altså EM- eller VM-kvalifiseringskampene, for ikke å snakke om selve turneringene, svært små.

Vi foretrekker å understøtte poengene våre med tall, og vi skuffer ikke nå heller. Etter å ha sett på hvem som har vært i startelleveren i disse viktige kampene de siste fire årene fra VM i 2011 til VM i 2015 (33 kamper i tallet), har vi oppdaget mye interessant. For det første var 2011 et godt år. Da var det fire nye spillere som fikk sjansen. Nora Holstad Berge, Caroline Graham Hansen, Ada Stolsmo Hegerberg og Kristine Minde har siden gjort det stort. Disse er også fremtiden vår, bare Holstad Berge (28) er over 25. Minde er 23, og Graham Hansen og Hegerberg er 20. To av Europas beste spillere er altså 20 år gamle.

Imidlertid er det stusslig med debutanter deretter. Av de tre debutantene i 2012 er det bare Ingrid Moe Wold som kan kalles en suksess. Den andre var Hege Hansen, som har fått noen innhopp og startet i 1 kamp – hjemme mot Nord-Irland i 2012. Den tredje fikk mer spilletid i begynnelsen, og startet fire kamper fra start. Det er Mari Knudsen, som har lagt opp. Landslagsdebut i 2013 fikk Silje Vesterbekkmo (!), og vi kommer tilbake til henne. Samme år fikk også Cathrine Dekkerhus sjansen. Den noe skadeforfulgte spilleren har to «viktige» kamper fra start. I 2014 var det bare Guro Reiten som debuterte på landslaget. Også hun har 1 kamp fra start. I 2015 var det to igjen, Maria Thorisdottir og Lisa Marie Karlseng Utland. Førstnevnte har hatt skader og sistnevnte har i det minste startet i en VM-kamp, så vi sier ikke for mye der.

Vi har ikke glemt spillere som Ida Elise Enget, men jenta fra Kongsvinger har til gode å ha startet en landskamp innenfor våre kriterier. Skal vi være forberedt på det nødvendige, at landslagsspillere legger opp, er det en fordel om arvtakerne er varme i trøya fra start, og ikke kommer inn i kampen når mye er gjort.

Keeperkrise i tjømda

Finjord har gjort dette. Han har i sine to EM-kvalifiseringskamper allerede sluppet til June Pedersen, Andrine Tomter og Andrine Hegerberg. Tre stykker som aldri har startet en såkalt «viktig» kamp, en som aldri har spilt en landskamp i det hele tatt.

Skulle man kritisere Finjord, måtte det være at han kunne med hell ha sluppet til andre keepere enn Hjelmseth. Hjelmseth har startet, og dermed spilt hele kampen, i 30 av de 33 kampene. Sammen med Maren Mjelde (29 av 33) er hun i en helt annen klasse. I motsetning til Maren Mjelde, vil valget av Hjelmseth umuliggjøre spill for alternativene. Om man ikke kan utkonkurrere Mjelde, kan man settes et annet sted, men en keeper må alltid være en keeper. Silje Vesterbekkmo spilte én kamp av de 33 kampene, Caroline Knutsen (nå lagt opp) de to andre – de to siste fordi Hjelmseth meldte forfall. Vesterbekkmo er ansett som ikke ung nok av Finjord, og erstatterne er Kristine Nøstmo og Cecilie Fiskerstrand. Vi regner med at Finjord har gitt Fiskerstrand klar beskjed om at hun må spille som førstekeeper for å vurderes på landslaget. Det skulle bare mangle.

Problemet er at alternativene til Hjelmseth stort sett er benkefyll. Fiskerstrand fikk en halv omgang mot Skottland i treningskampen og har tre andre innhopp i La Manga og Algarve. Nøstmo har til gode å debutere. Hjemme mot Hellas fikk Vesterbekkmo lov til å stå enda Hjelmseth var spilleklar. Hjelmseth var keeper hjemme mot Bulgaria, borte mot Hellas, hjemme mot Albania og flere andre kamper der vi burde ha gitt andre sjansen. Vi får bare håpe at Finjord tør å gi flere spillere sjansen.

Føre var

I 2009 fikk vi store problemer bakover da Følstad og Stangeland ga seg og Fiane Christensen og Nordby sa opp i protest mot Berntsen. Oppi det hele slet vi også på keeperplassen etter at Nordby hadde gitt seg. Hjelmseth var langt fra sikker før EM i 2009. Vi brukte mye tid og kløning før vi fant tilbake. Nå har vi sjansen til å unngå dette, fordi vi har en landslagstrener som tenker fremover. Kanskje vi kommer til OL, men det er nok viktigere for oss å planlegge fremtiden og slippe til spennende spillere. Du er ikke alene. Røas Silje Vesterbekkmo og Hedda Strand Gardsjord er nok ferdig på landslaget. Stabæk kan slite med å få med Trine Rønning og Ingvild Stensland.

Kort sagt, Solveig: Dette er ikke personlig, det er høyst nødvendig. Du er en god spiller, og du har definitivt noe i troppen å gjøre. Men du er ikke framtiden. Framtiden er nok heller Synne Jensen, Maria Brochmann, Lisa Marie Utland, Hege Hansen, Andrine Tomter, Andrine Hegerberg og mange andre spennende og sultne spillere.

 

read more
EMLandslagNyheter

Foran landskampen mot Wales

18718610591_6ac23da62a_k

Den 23. oktober møter Norge Wales på hjemmebane. Vi har tenkt litt på hva vi kan forvente oss av den kampen.

 

Ålesund

Valget av Ålesund er interessant. Det er første gang siden i juni i fjor at en kamp spillers utenfor Stor-Oslo. Ideen med et landslag er at det skal være nasjonalt, og med kvinnelandslaget krever det hittil dessverre ikke mer enn at man har kapasitet til omtrent 1500. Dermed er det et godt valg at kvinnelandslaget sendes rundt om i landet.

Ålesund har vært styrt av Fortuna Ålesund siden de brøt opp fra Guard og tok over plassen til Spjelkavik. Laget har produserte mange spillere som har gått videre i Toppserien. To av disse kan ta bronse med Røa, eller en av dem med Stabæk. To av dem, Røas Kristine Leine og Stabæks Cecilie Fiskerstrand, er tatt ut på landslaget. Hvor vidt en av dem kommer til å spille for å gi tilskuerne en lokal tilknytning vites ikke. Det hadde imidlertid ikke vært noe direkte galt; Fortuna Ålesund har stått på svært lenge for å skape et så frodig og godt fotballmiljø der de produserer talenter på rekke og rad (ytterligere seks spillere i Toppserien er relativt nylig kommet fra Fortuna; to i Arna-Bjørnar, tre i Vålerenga og en i Sandviken via Amazon Grimstad). Om de er ute etter samfylkinger, kan nok sunnmøringene bli godt fornøyd; sjansen er stor for at de får se enten Ada eller Andrine Hegerberg, som kommer fra Sunndalsøra – riktignok tre timers kjøretur unna.

 

Wales

Motstanderne våre er litt vanskelige å måle. Wales har vært i aksjon tidligere, og de tapte 0-3 for Østerrike. Østerrike har, som herrelaget sitt, tatt store skritt i det siste, men det er vanskelig å si hvor gode de er. Wales’ forrige kvalifisering, da mot VM i juni og juli, endte med en tredjeplass bak Ukraina og England. Wales hadde los på Ukraina til siste kamp, der de tapte borte mot nettopp Ukraina og måtte ta til takke med tredjeplassen, mens Ukraina gikk videre til kvalifisering, der de ble slått ut av Italia – knepent. Dette høres imponerende ut helt til vi minner om motstanderne under: Hviterussland, Montenegro og Tyrkia er på ingen måte noen topplag. Montenegro har hatt et kvinnefotballag i tre år nå, og i prekvalifiseringen spilte de uavgjort med Færøyene. Hviterussland har aldri vært et særlig godt lag og Tyrkia endte sist i sin gruppe i kvalifiseringen til EM i 2013 ved å tape  borte for Kasakhstan.

Wales har krabbet oppover rangeringen støtt og stadig med unntak av to år, 2007 og 2015. I år ser det ut til at 32. plassen deres blir erstattet av en 36. plass. Årets nedtur skyldes nok delvis at det er blitt får kamper for waliserne. Tilsammen har de spilt seks kamper – to seire, to uavgjort og to tap. Seirene har kommet mot den relativt positive VM-overraskelsen Costa Rica og mot Slovakia, uavgjortkampene har kommet mot Bosnia og Herzegovina og Kroatia og tapene har kommet mot Slovakia (de to spilte to kamper i april) og Østerrike. Utover seieren over Costa Rica, er dette lite å snakke om.

Av spillerne er Jessica Fishlock interessant. Damen har spilt i FFC Frankfurt i forrige sesong, og er nå i Australia. Natasha Harding har også et navn å merke seg, hun har spilt mye for Manchester City FC, som endte på andreplass i serien i år bak Chelsea. Resten av spillerne er gjerne å finne i Bristol Academy, som nettopp rykket ned fra WSL, eller i lag som allerede ligger i den nest øverste divisjonen – eller i walisisk liga.

Kort sagt, et godt landslag skal slå Wales på hjemmebane.

 

Troppen

Hva så med troppen til Norge? La oss først se litt systematisk på det.

Keepere på klubblaget: 3

Ingrid Hjelmseth – Stabæk
Cecilie Fiskerstrand – Stabæk
Kristine Nøstmo – Trondheims-Ørn

Forsvarsspillere på klubblaget: 7
Trine Rønning – Stabæk
Marita Skammelrsud Lund – LSK Kvinner
Nora Holstad Berge – Bayern München
June Pedersen – Piteå
Kristine Leine – Røa
Ingrid Moe Wold – LSK Kvinner
Andrine Tomter – Kolbotn

Midtbanespillere på klubblaget: 6
Maren Mjelde – Avaldsnes
Emilie Haavi – LSK Kvinner
Gry Tofte Ims – Klepp
Kristine Minde – Linköping
Andrine Stolsmo Hegerberg – Kopparbergs/Göteborg FC
Camilla Christensen – Vålerenga

Spisser på klubblaget: 7
Hege Hansen – Klepp
Isabell Herlovsen – LSK Kvinner
Elise Thorsnes – Avaldsnes
Synne Sofie K. Jensen – Wolfsburg
Ada Stolsmo Hegerberg – Olympique Lyonnais
Lisa-Marie Karlseng Utland – Trondheims-Ørn
Synne Skinnes Hansen – Røa

Dette er en god blanding av spillere som tar med sin ekspertise. Forsvaret har nå flere midtstoppere i Holstad Berge, Skammelsrud Lund, Leine og Rønning, mens de har høyreback i Moe Wold og to venstrebacker i Tomter og Pedersen. Det er bra å se to typiske venstrebacker få muligheten. Høyreback-rollen kan enklere erstattes av en som vanligvis hører til et annet sted på banen, gitt at det er langt flere høyrebente spillere. Nå er Wold et godt valg uansett, men vi er alltid for at man få konkurrere.

Midtbanen har flere interessante alternativer. Midten er gjerne mest spennende. Mjelde har fått en sentral rolle på landslaget og samtidig kapteinsbinde, noe som forhåpentligvis betyr en gang for alle at hennes periode i forsvar på landslaget en gang for alle er over. Mjelde er blitt flyttet mye i sin karriere, men som sentral midtbane gjør hun seg godt. Mot Kasakhstan kjørte Finjord en effektiv diamant med Mykjåland offensiv, muligens får vi se noe av det samme her, da uten nettopp Mykjåland, som trakk seg tirsdag. Moro ellers at Camilla Christensen fortsatt er tatt ut. Ims er en klok indreløper som kan være et godt alternativ på begge sider. Hegerberg, Minde og Haavi er gode alternativer – og det er i og for seg flere av angrepsspillerne.

Det er til sammen syv spillere vi har omtalt som spisser. Disse  har hver sine kvaliteter. Herlovsen og Thorsnes er tøffe targetspisser som er vanskelige å forsvare seg mot, mens Jensen, Hansen og Utland er raske spillere som skaper bevegelse. Skinnes Hansen er en terrier som kan binde opp spillere. Hegerberg taler for seg selv her, og hun greier seg stadig bedre på landslaget. Landslaget var under VM ikke fullt så flinke på overganger og kontringer som vi hadde ønsket, men dette handler om smartness. Vi har mange gode spisser som er vant til å gå på løp før pasningen kommer, enten for å knytte opp forsvarere så andre kan få ballen, eller for selv å få ballen.

Wales skal normalt ikke være gode nok, men man skal aldri være for sikre. Finjord har allerede vist at han forynger landslaget, og det kan være greit slik at han får introdusere sin mentalitet på spillere som ikke har klare ideer om hvordan landslaget skal spille. Det at Caroline Graham Hansen ikke er tatt ut, er nok naturlig. Hun bør nok etablere seg i Wolfsburg før hun tas ut igjen. Enda vi gleder oss til at hun er tilbake, er det greit ikke å være avhengig av henne.

read more
LandslagNyheter

Finjord overrasker med uttaket

IMG_7752

Solveig Gulbrandsen og Silje Vesterbekkmo er ikke med i kvalifiseringen til OL. Logikken er ikke klokkeklar.

 

Pussige prioriteringer

Finjord presenterte 19 spillere i troppen til OL-kvalifiseringen i Nederland i mars. Det var flere besynderlige ting å merke seg. Fraværet av Solveig Gulbrandsen er et av dem. Finjord har argumentert med at Gulbrandsen ikke er i form. Dette kontrer Gulbrandsen i VG med at selv om Kolbotn sliter, er ikke hun i dårlig form. Ironsk nok er Andrine Tomter med, så det er tydeligvis ikke Kolbotn det står på.

Skulle man likevel akseptere at dårlige resultater kan settes i sammenheng med manglende uttak, er uttaket enda pussigere. Camilla Christensen spiller på et Vålerenga som på ingen måte har levert. Stabæk har ikke vært på topp heller, men de straffes hardere, bare Trine Rønning blant utespillerne er med.

Selv topplaget LSK Kvinner får redusert spillergruppen fra seks til fire, da Isabell Herlovsen er skadet og Marit Sandvei og Anja Sønstevold ikke er med.

 

Lite ære evnes overraskelsene

Avaldsnes har med sine to spillere Elise Thorsnes og Maren Mjelde, mens bronselaget per i dag, Røa, har ikke med noen spillere. Silje Vesterbekkmo ble erstattet av Kristine Nøstmo i Trondheims-Ørn. Røa har vært den store overraskelsen, men ingen spillere er funnet gode nok. Ørn får heller ikke med noen spillere etter at Lisa Marie Karlseng Utland ble skadet.

Begge lag har levert, især oslolaget. Likevel regnes altså verken Hedda Strand Gardsjord, Line Holter, Inger Ane Hole eller Oda Fugelsnes som gode nok. Når Maria Thorirsdottir også er blant de skadde, er det pussig at ikke flere forsvarsspillere er hentet inn.

Skjønt helt umulig er det ikke. Finjord har sagt at han skal se Trondheims-Ørn – Vålerenga. Dermed kan Hole i det minste komme med.

 

Forsvarsmanko for å få inn utenlandsproffer

For forsvaret er kanskje det pussigste. Skammelsrud Lund, Rønning, Holstad Berge og Ingrid Moe Wold er klare forsvarsspillere. Maren Mjelde blir brukt bakover, men det er å misbruke en i utgangspunktet dyktig offensiv midtbanespiller. Vi mangler altså Thorirsdottir og Sandvei bakover, og ingen nye forvarsspillere er kommet inn.

I stedet har vi fått inn flere spennende spillere som ikke var med til VM. Synne Jensen (Wolfsburg) og Andrine Hegerberg (Kopparbergs/Göteborg) erstatter Herlovsen og Utland. Likevel er det en forvarsspiller som aldri blir vurdert. Hun har gjort det bra i Sverige, og senest på søndag var hun svært delaktig i en imponerende uavgjort mot seriefavoritt Rosengård (tidligere LdB Malmö). Jeg snakker selvfølgelig om June Pedersen, en spiller som av uforklarlige grunner aldri ser ut til å ha blitt vurdert. I en tid der vi sliter med venstrebacker, er det pussig at overraskelseslaget Piteås solide spiller aldri blir nevnt.

 

 

Finjords tropp

Keepere:

Ingrid Hjelmseth – Stabæk
Cecilie Fiskerstrand – Stabæk
Kristine Nøstmo – Trondheims-Ørn

Utespillere:

Maren Mjelde – Avaldsnes
Lene Mykjåland – LSK Kvinner
Gry Tofte Ims – Klepp
Trine Rønning – Stabæk
Emilie Haavi – LSK Kvinner
Elise Thorsnes – Avaldsnes
Marita Skammelsrud Lund – LSK Kvinner
Kristine Minde – Linköping
Nora Holstad Berge – Bayern München
Hege Hansen – Klepp
Andrine Hegerberg – Koppabergs/Göteborg
Ada Hegerberg – Lyon
Ingrid Moe Wold – LSK Kvinner
Andrine Tomter – Kolbotn
Synne Jensen – Wolfsburg
Camilla Christensen – Vålerenga

read more
NyheterToppserienVM

Heia Rincon – tror vi

19219315346_fa2be14b3f_k

Avaldsnes har skaffet seg den colombianske stjernen Yoreli Rincón. Men hvem er så dette?

Rincón betyr «hjørne», og vi får se om Avaldsnes har malt seg inn i et med dette valget eller om den colombianske stjernen vil skinne som i VM.

 

Er Colombias beste god nok?

Det virker i utgangspunktet som en fangst. Toronto Sun omtalte henne som en av elleve spillere å legge merke til. Hun ble kåret til Copa Americas beste spiller, det i konkurranse med, om enn falmende, stjerner fra Brasil. En god innsats der, altså. Colombia lyktes å komme til finalegruppen. Innsatsen der var grei, men ikke voldsomt imponerende: Uavgjort mot Argentina, som er et svakt land på kvinnesiden, 2-1 over Ecuador (med Rincon som matchvinner) og 0-0 mot et Brasil som med uavgjort hadde vunnet gruppen. Da sier det ganske mye at Colombia lyktes å ta Frankrike på sengen. Flott innsats der av alle, spesielt Rincon.

Samtidig er det to-tre småting som er litt pussige. Rincon fikk ikke spilletid under OL i 2012, og medspiller Carmen Rodallega omtalte henne som «småfet» og for øvrig med et brudd i venstre fot  (lenke på spansk) da hun kom til London. Rincón fikk likevel kontrakt med LdB Malmö. Etter et år der, gikk ikke utviklingen som ønsket i et av verdens beste lag, og etter to kamper fra start og ett mål, matchvinner mot Piteå, ble hun ikke satset på. På tross av interesse fra Eskilstuna United, valgte Rincón å dra til Western New York Flash, men ble spillende på farmerlaget New Jersey Wildcats.

Det ble ett år der før Rincón dro til Italia og det gamle storlaget Torres Calcio. Hun ble introdusert med brask og bram (italiensk), men heller ikke her gjorde hun et uslettelig inntrykk. Hun står ikke oppført med en eneste kamp for laget i ligaen.

(Merk: Vi er blitt fortalt at Rincón fikk visumproblemer med Torres Calcio, og at det var derfor hun ikke spilte.)

 

 

Passer inn i spillestilen

Vi tok en prat med Arne Utvik for å høre litt hvordan han ser på dette med Rincón og utenlandske spillere generelt:

Rincón kom fra Colombia. Det betyr at hun ikke har et EU-pass, og dermed må få høyere lønn. Dere har tidligere satset på brasilianske spillere som har samme sak. Ville det ikke vært billigere å tenke på euopeiske spillere?

– Det stemmer at Rincon ikke er europeisk , det stemmer også at Rincon må ha en viss minimumslønn, men det betyr ikke at en spiller med den kvaliteten er billigere i Europa. Hvorfor må de absolutt være fra Europa? Hvorfor ikke hente inn nye, litt ukjente navn til Europa? Det handler kanskje om å være litt smartere enn dine konkurrenter?

Rincón kom fra Torres Calcio, der hun fra 3. januar, da hun ble presentert, til VM ikke har spilt en eneste kamp. Hun var veldig god i VM, særlig mot Frankrike, men har ellers spilt i et middels lag i den nest øverste divisjonen i USA. Hvorfor tror dere likevel at hun kan bli en hit i Avaldsnes?

– De store stjernene har ikke alltid vært best, gjennombruddet kommer en gang. Vi mener at Rincon har » noe», en x-faktor, men det er ikke 100% sikkert at det er full klaff. Vi har tro på at hun vil passe inn i vår måte å spille på.

Dere har tidligere leflet med Marta og Wambach. Dere ender opp med å signere andre spillere som ofte er litt mindre profilerte. Anser dere ønskene om Wambach og Marta som realistiske?

– Marta var ikke urealistisk i det hele tatt, vi var på besøk hos henne, agenten hennes kom fra Brasil til oss på et to dagers besøk. Han likte det han så og hørte. Utfordringen med Marta var sponsorsiden, som ikke kunne godkjenne at Marta gikk til Norge. De store sponsorene anser klubbfotballen i Norge på C-nivå, som de dessverre har en del rett i. Marta var med andre ord ikke uoppnåelig. Abby [Wambach, red. anm.]-saken er et annet kapittel som jeg ikke vil kommentere ennå.

Avaldsnes hadde som uttalt mål å ha en mer «norsk» stall. Dere har gått langt i å uvikle gode spillere som Sævik og Angelvik (og langt på vei Dahl og Himle). Samtidig importerer dere stadig utenlandske spillere. Når tror du vi kommer til å se et Avaldsnes med mer nasjonal, og kanskje også lokal, forankring?

– Målet som hos alle andre er at klubben ønsker å bli mer og mer nasjonal og kanskje lokal, dette vil ta tid. Lokale spillere kommer dersom spillerne er tålmodige. Andelen av nasjonale spillere vil også komme, men vi er ikke så opptatt av å være med hele tiden å bytte på spillere mellom klubbene. Det burde være et krydder å få utenlandske spillere inn i Toppserien, gjøre den bedre, markedsført den, kanskje få Toppserien opp på et B-nivå markeds- og kvalitetsmessig?

Hansken er kastet fra Utvik. Målet bør definitivt være å få Toppserien opp på et B-nivå i det minste. Så får vi se hvilken rolle Rincón spiller i den sammenheng.

read more
BloggLandslag

Vi har et kritthvitt håndballandslag

Even Pellerud

Aftenposten har tatt opp et tilbakevendende problem – for svak integrering i fotballen. Det er ikke bare heldig gjennomført.

 

Ikke bare et fotballproblem

Osloavisen har oppdaget at det ikke er noen med mørkere hudfarge på landslaget – og knapt det i Toppserien. Faktisk er det ingen om man ser bort ifra innleide spillere fra utlandet. Det er i utgangspunktet en interessant problemstilling. Aftenposten har, halvt i spøk, trukket fram Maria Thorisdottir som alibi for minoriteter. Den halvt islandske spilleren er som kjent datter av Þórir Hergeirsson, treneren til det norske kvinnelandslaget i håndball.

Og sånn apropos, hvordan står det til med kvinnelandslaget i håndball? Det er akkurat like hvitt. Amanda Kurtovic har et snev av internasjonalisme i og med at hun er halvt svensk. Faren kom til Sverige fra Kroatia som niåring, så det er muligens litt kroatisk i det hele, men ettersom hun flyttet til Norge som seksåring, er ikke Kurtovic i seg selv et godt eksempel på god integrering. Dessuten har ikke Kurtovic blitt tatt ut til de siste to VM-ene.

Når det gjelder kvinner med minoritetsbakgrunn finner vi noen flere i friidrett, men i det hele er det ikke regelen. At fotballen får fokus mer enn andre idretter, er der for litt pussig.

 

Kort fartstid

Hvorfor er det slik at det er så få kvinnelige fotballspillere med minoritetsbakgrunn? Vel, dette handler om flere fakta. Et av dem er for eksempel at vi ikke har hatt en betydelig minoritetsgruppe med utenlandsk opphav særlig lenge i Norge. Innvandringen begynte på 1970-tallet, og senere har flyktninger kommet. Å forvente at de er fullstendig integrert i løpet av 45 år er nok optimistisk. For menn kom dette særlig for ti år siden. John Carew var unntaket fra regelen lenge, og det var først fra 2008 at man begynte å se en utvikling, da Moa og Tarik debuterte, fulgt av flere andre gode norske fotballspillere. Dette faller omtrent sammen med en tilsvarende revolusjon for Tyskland og Belgia.

For kvinner har fotball vært en ganske ny affære. Først i 1978 ble det godkjent, og som mange vet har det vært under konstant kritikk siden. Først etter forrige VM så vi en utvikling der norske jenter begynte på toppklubber i utlandet, og norske spillere er blitt seriemestre og spilt i Champions League for toppklubber. Å velge fotball også på videregående er derfor ikke gitt for mange, og enda det er mindre diskriminering nå, er det ikke like lett for alle å velge fotball fremfor utdanning.

Også Sverige har et ganske så "hvitt" landslag. (Foto: Canada Soccer, gjengitt med tillatelse)
Også Sverige har et ganske så «hvitt» landslag. (Foto: Canada Soccer, gjengitt med tillatelse)

Mange minoriteter kommer til Norge fra land uten kultur for kvinnefotball. Husk at Pakistan fikk seg et kvinnelandslag først i 2010, og de deltar så godt som bare i det sørasiatiske mesterskapet. Albania fikk seg et kvinnelandslag i 2013. Polen interesserte seg ikke for landslaget før 1991, og Irak har nesten ikke hatt et kvinnelandslag bortsett fra vestasiamesterskapet i 2010. Somalia har for alle praktiske formål ikke har et kvinnelandslag i fotball. Kort sagt, kvinnefotball er en svært ny ting for mange av landene våre innvandrere kommer fra.

Dette er heller ikke et unikt norsk problem. Mens Canada har hatt minoriteter i landet sitt i lang tid og har en klar integrering, og Frankrike har hatt lange bånd til tidligere kolonier, har det i Skandinavia ikke vært minoriteter særlig lenge. Sverige har også et «kritthvitt» lag, med Kosovare Asllani som et like tynt alibi som Kurtovic. Det står ikke på viljen noen steder, det står på at dette tar tid.

 

Blir for enkelt

Det blir derfor for enkelt når Aftenposten gjør en sak rundt at landslaget er «kritthvitt». Integreringen på idrettsbanen har ikke kommet langt nok, og vi har en jobb å gjøre. Å involvere alle i dette prosjektet er viktig, men når vi knapt får med Kjetil Siem på kvinnefotballprosjektet, er det nok vanskelig å få med jenter i en vanskelig alder der mye skjer og folk ser på dem på en annen måte, der komplekser vokser frem og man må forholde seg til verden på en helt annen måte.

Aftenpostens vinkling blir derfor litt for mye skolestil – eller 17. mai-tale – når de under et VM der Norge endelig framstår som et godt lag må minne oss om at vi ikke er bra nok på et punkt. Tiden er nå, med EM-sølv i 2013 friskt i minne og med VM-suksess hittil, å ta opp viktige ting. Og integrering er viktig. Det er betimelig på sett og vis å ta det opp, men det presenteres i liten grad løsninger. Nå skal vi skamme oss over at en idrett som er blitt latterliggjort av mange og ignorert av andre frem til for omtrent fem-seks år siden ikke har full appell.

Det blir for enkelt, og det blir for dumt. La oss heller nyte VM så lenge det varer og fokusere på hvordan vi kan gjøre produktet enda bedre når det er ferdig. Og gjerne med større vekt på integrering. Men først og fremst gjennom fair behandling av de som satser – uansett bakgrunn. Vi har et stykke å gå der først.

read more
1 2 3
Page 1 of 3