close

Statistikk

Statistikk

Har Toppserien blitt styggere med årene?

IMG_1870

Vi så nylig på hvor mange mål som ble scoret de siste fem sesongene. Nå vil vi se på hvor mange kort som er levert ut i samme periode.

 

Mål preger selvfølgelig kamper, men det gjør i høyeste grad også kort. I tillegg er det en interessant målestokk med tanke på hvordan serien har utviklet seg. Og det er ikke til det bedre. Oversikten viser faktisk at det deles ut langt flere kort enn tidligere i Toppserien.

2011 2012 2013 2014 2015
Gule 94 104 117 123  131
Røde 5 3 3 4 5
Poeng 109 113 126 135 146

Nå må det understrekes at dommere gjerne bestemmer seg foran en sesong hva de skal være spesielt nøye på, og det kan medføre at grunnen til at antall kort øker, er at spillerne ikke har vent seg til det nye regimet. Uansett er dette bare maksimalt en delforklaring.

Har lagene utviklet seg?

Antall gule
Oversikt over antall gule kort levert til de enkelte lagene (klikk på bilde for større versjon eller Klikk her for å se de enkelte lagene)

I forrige undersøkelse mente vi at det var lite å hente på å sammenlikne et lags utvikling, fordi samme lag med dårligere spillere naturligvis scoret mindre. Vi mener at det i denne sammenhengen er mer hensiktsmessig å se på lagene i denne sammenhengen. Vi begynner med gule kort (grafen til høyre).

Det er her verd å legge merke til at Klepp har tilhørt en egen klasse frem til de i fjor gikk drastisk ned. Vålerenga var den største mottakeren av gule kort i 2015, der de gjorde et stort byks. Avaldsnes har vært konsekvente på 12 kort, mens Medkila og Trondheims-Ørn også gjør byks. Arna-Bjørnar er snillest i klassen, men Kolbotn tok dem igjen. Røa har også gått nedover i 2015, og LSK Kvinner også. Tallene er tilgjengelige nederst på siden.

Nøyaktig hva som skyldes oppgangen er vanskelig å si. En del kan forklares på enkeltpersoner som har vist store evner til å samle kort. Annet kan handle om generasjonsskifter og nedgang i kvalitet.

Dette var altså de gule kortene. For de røde er det noe mer stabilt, og det korrigerer noe inntrykket. Det er i det hele tatt få kort, men LSK Kvinner og Røa skal gjerne ha med seg ett hver i sesongen. Ellers der det jevnt fordelt, mens Amazon Grimstad, Kolbotn og Stabæk kom gjennom de fem sesongene uten ett eneste kort. De tre kortene fra 2011 som ikke står i oppføringen gikk til alle til Linderud-Grei.

Røde kort 2011 2012 2013 2014 2015
Amazon 0 0 0 0 0
Arna-Bjørnar 1 0 0 1 0
Avaldsnes 0 1 0
Klepp 0 0 0 0 1
Kolbotn 0 0 0 0 0
LSK Kvinner 0 1 1 1 1
Medkila 0 0  0 2
Røa 1  0 1 1 0
Sandviken 0 0 1 0
Stabæk 0 0 0 0 0
Trondheims-Ørn 0 1 0 0 1
Vålerenga 1 0 0 0
Sum 2 3 3 4 5

Som sagt er det faktisk relativt beskjedent med kort. Tabellen viser her at bare Medkila i 2015 har fått mer enn ett rødt kort, og at fire lag bare har fått ett rødt kort.

Vi var inne på at dommernes fokus kunne være med på å  bestemme. I 2016 har dommerne det noe vage fokus at de ville beskytte spillere og spillet. Det betyr altså gjerne at de slår ned på usportslig opptreden. Fokuset for 2015 var mye av det samme. Det er altså ikke særlig lett å bli klok på hvorfor dette skulle medføre en økning i antall kort.

Hva med plasseringene?

Er det en sammenheng mellom kort og posisjon? Vil lag som sliter i bunnen få flere kort enn lag i toppen?

Lite peker på det. Amazon Grimstad gikk altså nedover i kort i 2015, men rykket altså ned. Arna-Bjørnar fikk en noe overraskende bronse i 2014, men hadde sju gule og ett rødt kort.Avaldsnes har vær konsekvent på kort uavhengig av plassering, mens Klepp vaier fram og tilbake. Kolbotn har vært relativt konsekvente mens plasseringene har gått i alle veier, LSK Kvinner har fått langt flere kort etter at de ble et topplag, Røa har litt opp etter at de gikk ned, men da de kom tilbake til øvre halvdel i 2014, hadde de flere kort. Vålerenga er et slags bevis på regelen, da de gikk markant opp i kort og ned i plassering. Sandviken er omtrent i den retningen også, i år hadde de flest gule kort, og de kjempet som løver mot nedrykk en god stund.

Det er altså ingen åpenbar sammenheng mellom utvikling på tabellen og utvikling i antall kort. Ser vi på tabellen for 2015, ser vi det samme mønsteret, det vil si mangelen på et.  Man regner ett poeng for gult kort og tre for rødt. Poengtabellen ville da se sånn ut for 2015:

1 Medkila 19
2 Klepp 17
3 Vålerenga 16
4 Trondheims-Ørn 15
5 LSK Kvinner 12
6 Avaldsnes 12
7 Sandviken 12
8 Amazon Grimstad 11
9 Stabæk 10
10 Røa 8
11 Arna-Bjørnar 7
12 Kolbotn 7

Det er ingen klar sammenheng. Medkila endte nest sist, mens Klepp endte midt på tabellen. Kolbotn og Arna-Bjørnar var begge skuffelser i 2015, men likevel er de nederst på antall kort. Trondheims-Ørn og Vålerenga var også skuffelser, og de kom langt opp. De positive overraskelsene Røa og Sandviken er relativt lave, men igjen er det ikke lett å komme til en konklusjon.

Samlende tanker

Dommer Øverste herrenivå 2015
Marte Sørø 2. divisjon
Emilie Rodahl Dokset 3. divisjon
Tone Lise Berghøi 3. divisjon
Cathrine Eide 3. divisjon
Birgitta Solberg 3. divisjon
Anniken Haugen 3. divisjon
Ingvild Aarland 3. divisjon
Henrikke Nervik 4. divisjon
Marit Buhaug Folstad 4. divisjon
Elisabeth Thoresen 4. divisjon
Fatemeh Zangeneh 5. divisjon
Ann Wenche Kleven 7-er fotball
Ann Marie Sjøvika

Snittet på kort er altså nesten ett kort per kamp. Snitt på røde kort er fortsatt svært beskjedent, omtrent 0,04 per kamp. Tippeligaen hadde til sammenlikning 620 gule kort, noe som gir 2,58 gule kort per kamp. Så det er fortsatt et godt stykke opp dit. I engelsk Premier League for menn ble det 1361 gule kort tilsammen. Det gir et snitt på 3,58 gule kort per kamp. Så kanskje det er et godt tegn at antall kort går opp?

Hva så med dommernes faktiske nivå? Dette er et tema som kommer tilbake. Vi ser at de ligger rundt 3. divisjon for menn, med Marte Sørø i andredivisjon. Hun har også vært fjerdedommer i OBOS-ligaen, og flere dommere har også andredivisjonsjobber som assistentdommere eller fjerdedommer.

Til forsvar for de fleste dommerne, går ikke statistikken mer tilbake enn 2015, så det kan hende at de tidligere har hatt oppdrad i høyere divisjoner. Vi mistenker særlig at Ann Wenche Kleven har det.

Nå er det ikke slik at dommerne i seg selv er grunnen til at det er mange kort i Toppserien. Vi tror det heller skyldes en tøffere spillestil enn en tøffere dommerlinje. Samtidig er det et tanke at dommerne enten ikke får muligheten til å prøve seg høyere eller at de ikke er gode nok.

 

 

Tillegg: Antall gule kort fordelt på lag

Gule kort 2011 2012 2013 2014 2015
Amazon 15 12 14 14 11
Arna-Bjørnar 4 4 5 7  7
Avaldsnes 12 12 12
Klepp 10 17 19 20 14
Kolbotn 8 9 7 9 7
LSK Kvinner 6 7 10 10 9
Medkila 9 8 11 13
Røa 5 5  7 9 8
Sandviken 6 5 10 12
Stabæk 3 9 10 9 10
Trondheims-Ørn 11 6 10 8 12
Vålerenga 10 10 11 16
read more
Statistikk

Toppserien tetter igjen bakover

IMG_6722

Hvordan har Toppserien utviklet seg de siste fem årene? Kan vi se noen trender? Vi har sett på litt statistikk for å se hva vi kom frem til.

En tradisjonell kritikk av kvinnefotballen er at nivået er for dårlig og at for mange kamper ender med mangemålsseire til et av lagene. Dette er i stadig mindre grad sant for landslag, men for klubblag i Toppserien kan det fortsatt stemme. Men hva forteller tallene?

De store seirene

Hvordan er det med store seire? Her er en oversikt over de fem største seirene de siste fem årene. Vi prioriterer kamper der mange mål scores fremfor de der lagene holder på nullen, ettersom et underpoeng er å se hvor mange mål som scores i store seire. Dermed er 8-2 foretrukket fremfor 6-0.

2011 2012 2013 2014 2015
1 13-0 11-0 8-1 10-0 10-0
2 9-0 9-1 6-0 8-0 7-0
3 8-0 7-0 6-1 7-0 7-0
4 8-1 7-0 5-0 7-0 7-1
5 7-0 8-2 5-0 7-1 6-0
Sum 45-1 /+44 42-3/+39 30-2/+28 39-1/+38 37-1/+36

Kan vi lese noe av dette? Det blir selvfølgelig noe spekulasjon, men det er noe som virker som om vi i det minste unngår de lagene som rett og slett er for svake. De tre øverste i 2011 var tap Linderud-Grei måtte leve med, mens samtlige i 2012 var Fart det tapende laget. Vi ser også at, om vi midlertidig ser bort fra 2013, så går det nedover sakte. Utviklingen fra 45 i 2011 til 37 i 2015 vitner om at det riktignok blir store tap, men ikke så store som det var tidligere.

Akkurat 2013-sesongen er spesiell når det gjelder mål, og det skal vi se nærmere på under også. Imidlertid kan man se at de svakere lagene er blitt bedre defensivt. Vi håper at dette skyldes en kombinasjon av dyktige spillere og bedre taktikk.

Hvor mange mål scores?

Etter å ha sett på de store seirene, kan vi nå se generelt på hvor mange mål som ble scoret til sammen de siste fem sesongene. Hvordan er utviklingen på antall mål? Scores det flere eller færre mål, og hva betyr det egentlig?

2011 2012 2013 2014 2015
Antall mål 505 501 434 460 420
Minus de to dårligste 346  337 339 329 307

Oversikten forteller oss at antall mål har gått ned ganske markant, med 85 mål, fra 505 til 420. Det tilsvarer 0,64 mål per kamp, eller 3,86 per runde. Det kan virke lite, men det er ikke det. Nedgangen er på 16,83 %, altså litt over en sjettedel.

Vi så også at antall store seire gikk ned, og derfor er det hensiktsmessig å se også på hvordan utviklingen ser ut om vi ser bort ifra mål som ble scoret på de to dårligste lagene hver sesong. Her er nedgangen mer beskjeden, på 39 mål på de fem sesongene. Det tilsvarer 0,36 mål per kamp. Ikke så markant, men likevel en nedgang. Verd å merke seg at der 2013-sesongen skilte seg ut når man bare så på antall mål, er den med på en naturlig utvikling om man ser bort ifra de to dårligste lagene.

Hvordan har tendensen utviklet seg?

Hvem er det som scorer færre mål? Det blir for enkelt å se på de enkelte lagene. At Røa 2011 scorte mye mer enn Røa 2015 er selvsagt gitt forutsetningene. Det blir mer riktig å sammelikne de som var gode i 2011 og 2015 eller alle sesongene imellom. Samtidig kan noen vinne serien overlegent ett år noen andre knepent et annet, eller tredjeplassen kan være nær andreplassen noen ganger og et hav unna andre ganger. Derfor ser vi ikke på plassene for seg selv, men deler det inn i fire grupper:

  1. De som kom på topp 3
  2. De som kom på 4-6
  3. De som kom på 7-9
  4. De som kom på 10-12
Mål per sesong, fordelt på plasseringsgruppene våre. (trykk på bildet for å få den forstørret)
Mål per sesong, fordelt på plasseringsgruppene våre. (trykk på bildet for å få den forstørret)

Deretter tegnet vi dem inn på en graf (se til høyre) der vi så utviklingen. Verd å merke seg er at 2013-sesongen igjen ble utslagsgivende for topp (som scorer færre mål) og bunn (som scorer flere). Det er uansett et klart tegn at både medaljørene og de andre på øvre halvdel scorer færre og færre mål, mens de på bunnen scorer stadig flere. De fra 7. til 9. er stort sett på stedet hvil med mindre forskjeller.

Avstanden blir også dermed mindre. I 2011 scoret topp tre 192 mål, mens bunnen scoret 60. Det gir en forskjell på 132 mål. i 2015 var samme avstand på 78 mål. Tallene ser dere under:

2011 2012 2013 2014 2015
1-3 192 197 154 184 150
4-6 156 139 119 133 113
7-9 97 97 91 92 95
10-12 60 68 70 51 72
Vi ser en markant nedgang i antall mål mot bunnlag i perioden.
Vi ser en markant nedgang i antall mål mot bunnlag i perioden. (trykk på bildet for å få den forstørret)

Vi har tidligere sett på hvordan det så ut om vi trakk fra målene alle lagene scoret på de dårligste lagene. Nå vil vi heller fokusere på hvor mange mål henholdsvis medaljørene (1-3) og øvre halvdel (4-6) scorer på de som ender nest sist og sist.

Utviklingen ser man til høyre. Igjen får vi bekreftet at i 2013 var det vanskeligere å vinne stort mot bunnlagene, som da altså var Amazon Grimstad og Sandviken. Neste sesong gikk tallet opp igjen, men fortsatt markant under tallet i 2012. I 2015 var det faktisk slik at de som ikke fikk medalje scoret flere mål på bunnlagene enn de som fikk det.

Samlende tanker

Men er dette mer enn lek med tall? Vel, det er grunn til forsiktig optimisme. Færre mål trenger ikke å bety kjedelige kamper. Snittet per kamp i Toppserien i 2015 er 3,18, og det betyr at man kan håpe på i hvert fall et par mål. Det betyr også at Toppserien faktisk for første gang på lang tid har lavere snitt enn Tippeligaen, som har 3,23. Likevel er tendensen i Tippeligaen på under 3.

Hvorfor skjer denne nedgangen? En teori er selvfølgelig at vi har fått gode spillere i forsvar, men dette gjelder gjerne topplagene, og ikke de som gjerne slipper inn flere mål. I tillegg har også dyktige fotballspillere dratt til utlandet. Likevel har vi sett at flere forsvarsspillere, som Maria Thorisdottir, Inger Ane Hole, Stine Reinås og Kristine Leine har vokst fram – skjønt dette har vært i det aller siste.

En annen forklaring er at i og med Vålerengas og Avaldsnes’ opprykk, har nivået i Toppserien blitt bedre fordi disse har erstattet lag som har overlevd fordi det alltid har vært lag som har vært dårligere enn dem, enda de har hatt beskjeden utvikling.

En tredje er at nivået i norsk fotball faktisk blir stadig bedre, både med tanke på norske spillere og flesteparten av utlendingene, og at Toppserien er stadig mer verd å satse på.

read more
Statistikk

En annerledes toppscorerliste 2015

Vi prøver oss igjen etter saken om fjoråret og ser på hvordan toppscorerlisten blir om vi tar bort de overflødige målene.

 

Nå er det ikke slik at det ikke har sin verdi å ha en som er målgarantist på laget enda alle målene kommer i 6-1-seire. Likevel er det så avgjørende å ta poeng mot de bedre lagene at vi mener at denne undersøkelsen fortsatt har verdi. Ved å fokusere på mål mot topplagene, finner vi ut om det er noen som er spesielt verdifulle.

For de som husker fjorårets utgave, fokuserte vi på hvordan toppscorerlisten ser ut om vi sløyfer mål scoret mot de som havnet på nedre halvdel. I fjor hadde vi også med oversikt over matchvinnere – da viste den tendenser klarere. I år velger vi ikke å ta den med.

Hensikten med øvelsen, å måle toppscorerlisten om vi dropper de seks dårligste lagene, handler om at vi mener at det er mer imponerende å score mot et topplag enn et bunnlag, og at toppscorerlister ofte består av spillere med mange mål mot bunnlag og få mål mot topplag. Når man virkelig trenger spillerne, er de da der?

Vi begynte først med å se på toppscorerlisten 2015. Den ser slik ut. Deretter bestemte vi oss for å fjerne de kampene der seieren var så overlegen at vi kan snakke om en slakt eller en ydmykelse. Vi definerte  forskjellen mellom seier og ydmykelse på en firemålsseier. Så hvordan ser det ut om vi sløyfer målene i de kampene? Vi tok utgangspunkt i de spillerne som hadde scoret ni mål eller flere og kuttet ut alle mål i kamper der de var for gode. Listen ble slik:

Navn Lag Mål, justert  Mål, tilsammen
1. Isabell Herlovsen LSK 13 19
1. Hege Hansen Klepp 13 13
2. Lisa Marie K. Utland Ørn 10 10
3. Synne Skinnes Hansen Røa 9 9
4. Cecilie Pedersen Avaldsnes 6 18
4. Elise Thorsnes Avaldsnes 6 10
4. Emilie Haavi LSK 6 9
4. Holmfridur Magnusdottir Avaldsnes 6 9
5. Lene Mykjåland LSK 4 11

Det er ikke noe galt i å score mange mål i en kamp, men det er litt vesentlig å ta med seg om flesteparten av målene kommer fra lag som allerede ligger nede. Litt urettferdig kan det virke, for eksempel scoret Lene fire av de fem målene mot Medkila borte – så hun skapte den kampen selv. Samtidig er det jo slik at man helst ser at målscorere fordeler målene over flere kamper.

Den største forskjellen i scorede mål her har Cecilie Pedersen. Hennes 18 mål inkluderer tre mål i hjemmekampen mot Amazon Grimstad (6-0), to i bortekampen mot samme motstander (5-0), tre mot Medkila borte (7-1), ett mål borte mot Arna-Bjørnar (5-0) og tre mot Vålerenga (7-0). Dette gjelder i og for seg også Avaldsnes som helhet. De scoret hele 60 mål, men om vi tar med de fem største seirene (7-0, 7-1, 6-0, 5-0 og 5-0) har vi oppsummert halvparten av målene. Av de restrende 30 er altså 18 scoret av Pedersen, Thorsnes og Magnusdottir.

Ny i 2016 for Avaldsnes blir imidlertid Hege Hansen, en spiller som stort sett alltid scorer, også når motstanderen i høyeste grad er med på kampen og ikke i ferd med å bli utspilt. Dette er en av flere grunner til at hun kan bli viktig for de røde og hvite.

 

Best mot de beste

Mål topp seks Mål tilsammen
Isabell Herlovsen 10 19
Synne Skinnes Hansen 6 9
Cecilie Pedersen 4 18
Hege Hansen 4 13
Lisa Marie K. Utland 4 10
Elise Thorsnes 3 10
Silje Blakstad 3 6
Ann Mari Dovland 3 5
Madeleine Giske 3 4
Lene Mykjåland 2 11
Holmfridur Magnusdottir 2 9
Gry Tofte Ims 2 8
Rosie Malone-Povolny 2 8
Maria Brochmann 2 6
Ingrid Schjelderup 2 5
Michaela van den Bulk 2 5
Danesha Adams 2 4
Ine Wedaa 2 4
Lisa Naalsund 2 4
Luana Paixao 2 4
Sherida Spitse 2 4
Trine Lise Åvik 2 4
Emilie Haavi 1 4
Melissa Bjånesøy 1 4
Andrea Thun 1 4
Melissa Wiik 1 4
Fanny Andersson 1 4
Kine Kvalsvik 1 4
Kristine Meland 1 4
Marit Sandvei 1 4

Den neste manipulasjonen av toppscorerlisten er om vi ser på samtlige spillere som har scoret fire mål eller mer i Toppserien (ellers blir det for mye jobb) og setter opp toppscorerlisten etter at vi har strøket alle målene mot de som endte på de siste seks plassene . Dette betyr at mål mot Amazon Grimstad, Medkila, Vålerenga, Sandviken, Trondheims-Ørn og Arna-Bjørnar sløyfes. Dette kan også virke urettferdig, da Trondheims-Ørn om våren og Arna-Bjørnar om høsten var svært vanskelige. Likevel er dette en grei inndeling slik at vi ser hvem som lykkes i å score mot de lagene som gjorde det best. Vi bør selvfølgelig ikke være overrasket over at antall mål drastisk går ned, det er jo enklere å score på de dårlige lagene enn på de beste.  Vi er derfor mest opptatt av om det er noen som har en svært markant tendens til ikke å lykkes særlig godt mot topplag.

Verd å merke seg er at selv om Isabell Herlovsen scoret nesten halvparten av målene sine mot lag på nedre halvdel av tabellen, scoret hun ti mål mot topplagene, noe som er svært imponerende. Faktisk scoret hun mot samtlige lag på topp seks bortsett fra Kolbotn. To av disse ble avgjørende, hjemme mot Stabæk og borte mot Avaldsnes. Hun reddet også ett poeng hjemme mot Røa.

Vi så over at Cecilie Pedersen scoret mange mål i kamper der det ble store seire. Ettersom alle disse var mot lag som endte i bunn, blir det ikke noen overraskelse at Pedersen også her havner lenger ned. Dette er i noen grad forskjellig fra i fjor, da 7 av de 16 målene hun scoret var mot lag på øvre halvdel. Lene Mykjåland havner faktisk enda lenger ned med  bare to mål – mot Kolbotn og Avaldsnes – som ble scoret mot topplag. Til gjengjeld ble det siste avgjørende i gullkampen. Hege Hansen, som altså ikke scoret noen mål i store seire, fikk altså mange mål mot bunnlag. Dermed blir hun ikke så høyt oppe på denne listen.

Opp går Synne Skinnes Hansen som med ett mål mot Stabæk, to mot LSK Kvinner og tre mot Klepp får seks mål på topplisten. Røa hadde ingen storseire (størst var 4-1 mot Klepp), så hun kommer altså høyt opp på begge listene. Hun er også med på en annen trend, at det er mange fra forskjellige lag mot toppen. Toppscorerne fordeles etter klubb slik: LSK Kvinner, Røa, Avaldsnes/Klepp/Ørn, Avaldsnes/Amazon Grimstad/Medkila/Sandviken. Åtte lag på de fire første plassene. Fire fikk ikke spillere på listen: Kolbotn, Vålerenga, Arna-Bjørnar og Stabæk.

At Kolbotn ikke er med på denne listen er litt typisk klubben i og med at de fordelte seg jevnt utover. For eksempel var det fire forskjellige målscorere da de slo LSK Kvinner 4-0. En av dem, Cecilie Liane, scoret også mot Røa, men det var de to eneste målene hun scoret. Michaela van den Bulk har også to mål mot topp motstand, også de mot LSK Kvinner og Røa, i tillegg til tre andre mål. Kolbotn har alltid vært avhengig av at en eller annen spiller leverer. De har ingen toppscorer å snakke om; Synne Kinden Jensen scoret seks mål før hun dro til Wolfsburg i mai, og hun ble klubbens toppscorer. Fire av de seks målene kom i de to første kampene.

Vålerenga har en enda rarere statistikk. De scoret til sammen to mål mot Klepp, null mot Kolbotn, ett mot Stabæk, null mot Røa, null mot Avaldsnes og ett mot LSK Kvinner. Tina Wulf scoret begge mot Klepp, som sammen med ett mot Medkila ble de eneste målene for kapteinen dette året. Målet mot Stabæk ble scoret av Emelie Erlandsson, som forsvant til Sverige.  Målet mot LSK Kvinner ble scoret av Camilla Christensen, som også scoret ett mot Medkila og ett mot Sandviken. Toppscoreren deres var Anne Lise Olsen, som scoret seks mål. Halvparten var mot Arna-Bjørnar, og resten var mot Amazon Grimstad, Trondheims-Ørn og, helt riktig, Medkila.

For Arna-Bjørnar er det ikke så lett å finne et mønster i denne kaossesongen, så der drøfter vi ikke for mye. Stabæk har, som Kolbotn, ingen klar målscorer. Vi finner Ingrid Schjelderup, Melissa Bjånesøy og Melissa Wiik på listen, men de har ikke produsert mange målene totat sett. Stabæk mangler helt klart en målscorer som kan ta affære og avgjøre kamper igjen.

Hva man henter ut av denne oversikten er selvfølgelig opp til den enkelte. Vi ønsker i utgangspunktet bare å presentere den.

read more
StatistikkToppserien

Når kommer målene?

IMG_2995

Vi fortsetter å se på mål, nå mer på når i kampen de kommer.

Da avslutter vi med den tredje delen i artikkelserien der vi ser litt nøyere bak målene i Toppserien 2014. I forrige undersøkelse så vi nøye på hvordan lag lå an til pause og antall ganger kamper er snudd med to mål på rad. Nå vil vi se mer spesifikt på når mål scores og slippes inn.

 

Når scorer lagene?

Kan man finne noe mønster for når lagene scorer og når de slipper inn mål? Vi har gått gjennom kampene og plassert dem i 10-minuttersbolker, slik at antall mål laget har scoret og sluppet inn i 2014-sesongen, bare i Toppserien, kommer der de hører hjemme. På grunn av overtid har vi plassert de siste fem minuttene av hver omgang i egne bolker.

Vi ser også på antall mål per omgang og gjennomsnittet per bolk. Har man for eksempel scoret førti mål i hele 2014, blir det et snitt på fire mål per periode. Slik kan man se om visse perioder skiller seg ut fra snittet. Har man for eksempel scoret til sammen tre mål mellom det 31. og det 40. minutt, er dermed det litt under snittet, enda tre mål i seg selv ikke er så verst.

For lag som scorer få mål, vil selvfølgelig tallene være mindre presise. I tillegg skal man ta hensyn til at enkeltkamper kan få stort utslag. Tre av de fire målene Arna-Bjørnar scoret mot Amazon, for eksempel, kom mellom 11 og 20 minutter. Selvmål teller for øvrig som vanlig mål, da selvfølgelig for motstanderne.

 

Antall scorede mål

Lag 1-10 11-20 21-30 31-40 41-45+ 46-55 56-65 66-75 76-85 86-90+ 1. omg. 2. omg Gjsn.
Amazon Grimstad 3 2 2 3 1 2 3 1 10 8 1,8
Arna-Bjørnar 4 9 5 3 1 4 8 11 8 5 22 36 5,8
Avaldsnes 4 12 7 7 4 7 2 2 7 4 34 22 5,6
Grand Bodø 2 1 2 1 1 2 2 2 2 6 9 1,5
Klepp 4 4 5 1 1 4 4 2 4 3  15 17 3,2
Kolbotn 4 4 3 1 6 6 6 8 3 12 29 4,1
LSK Kvinner 5 9 5 5 2 8 13 7 4 6 26 38 6,4
Medkila 2 2 2 1 4 2  1 1 3 11 7 1,8
Røa 4 2 2 4 4 2 4 6 4 4 16 20 3,6
Stabæk 5 9 7 5 3 9 4 7 5 8 29 33 6,2
Trondheims-Ørn 6 3 5 2 5 2 2 2 6 16 17 3,3
Vålerenga 4 4 3 1 2 4 4 3 2 12 15 2,7

 

Baklengsmål

Lag 1-10 11-20 21-30 31-40 41-45+ 46-55 56-65 66-75 76-85 86-90+ 1. omg. 2. omg Gjsn.
Amazon Grimstad  4 12 5 6 4 6 6 4 6 7 31 29 6
Arna-Bjørnar 1 3 4 2 1 2 4 2 2 11 10 2,1
Avaldsnes 3 5 3 1 2 4 7 1 1 14 13 2,7
Grand Bodø 7 7 7 5 3 6 8 11 10 7 29  42 7,1
Klepp 8 4 4 2 4 5 5 4 4 5 22 23 4,5
Kolbotn 4 3 3 3 2 5 2  3 6 1 15 17 3,2
LSK Kvinner 2 3 1 3 1 2 2 9 5 1,4
Medkila 7 6 6 8 1 6 5 8 5 10 28 34 6,2
Røa 2 2 2 4 7 2 1 5 2 10 17 2,7
Stabæk 2 2 1 2 1 5 1 1 4 8 11 1,9
Trondheims-Ørn 3 6 2 1 3 2 7 7 3 3 15 22 3,7
Vålerenga 2 6 2 6 2 5 4 7 7 4 18 27 4,5

 

Noen tanker til etterpå

Vi har nå presentert data. Å sette det sammen er selvfølgelig opp til den enkelte. Det er bare en sesong, og det er mange faktorer som spiller inn vi ikke har tatt med, som skader, borte- og hjemmekamper, betydningen av enkeltkamper for statistikken og så videre.

Å trekke noen konklusjoner basert på dette, er derfor gjort på sviktende grunnlag, men vi greier ikke helt å motstå fristelsen. Dette er bare en rekke observasjoner, og bør ikke tas som et avgjørende moment.

 

Amazon Grimstad

Amazon Grimstad scorer ofte tidlig, men de slipper også ofte inn mål tidlig. Det er påfallende stor forskjell i disse tallene, og det kan vitne om at Amazon Grimstad går hardt ut mot alle motstandere, og at det mislykkes mot de dyktige. Dette understrekes ved at de fikk tre baklengs i løpet av 25 minutter borte mot Stabæk, 3 på 17 borte mot Arna-Bjørnar, 2 baklengs på 25 minutter mot Klepp, 2 baklengs på 20 minutter mot Medkila blant flere eksempler.  Slik kan Amazon Grimstad framstå litt mer som idealister som vil spille underholdende og offensiv fotball på tross av at de ikke har spillerne til det.

Amazon Grimstad har imidlertid også et problem med at det bir tøft i andre omgang, fordi de altså taper fire poeng fra første omgang til andre. Målforskjellen er ikke sånn voldsomt stor: 11-31 i første omgang, 7-29 i andre. En annen interessant ting er at Amazon Grimstad har nesten identisk situasjon hjemme og borte – de slipper inn flere og scorer bittelitt færre mål borte, men ellers er det identisk. Dette kan bety at Amazon heller ikke forandrer så mye stil avhengig av hvor de spiller.

 

Arna-Bjørnar

Det interessante med Arna-Bjørnar er at de har en tøff start, så legger de seg bakpå til omtrent 60 minutter, da de klemmer til. Samtidig følger faktisk baklengsmålene omtrent samme mønster. De siste femten og de første ti minuttene er gjerne litt mindre målrike uansett vei. Den skjeve fordelingen av mål til fordel andre omgang vitner om at Arna-Bjørnar har mye å levere mot slutten. De har hentet inn 7 poeng i andre omgang.

Samtidig har altså Arna-Bjørnar rotet bort seieren i tre kamper. To av disse var borte, noe som oppsummerer klart et annet problem med bergenserne. Mens de hadde en imponerende hjemmestatistikk, der bare de to beste tok poeng, har de en maksimalt brukbar bortestatistikk med fem seire, mot bunnlagene Grand Bodø, Amazon Grimstad og Medkila i tillegg til et Vålerenga i en svak periode og et ganske bra Trondheims-Ørn.

Arna-Bjørnar hadde som kjent ingen uavgjort. Det ble enten seier eller tap. Dette vitner om den imponerende all-in-innstillingen. Arna-Bjørnar spiller til de stuper. Til gjengjeld åpner det for kontringer for lag med tålmodighet og taktikk.

 

Avaldsnes

Ett Avaldsnes med Tom i spissen blir spennende å følge med på i år.
Avaldsnes må jobbe med å få kontroll i de vanskelige kampene – særlig borte.

Avaldsnes er alltid morsomt å analysere. Det er noe med Rogaland og kvinnefotball, det er vanskelig å bli klok på dem. Laget gir ikke ved dørene. De begynner i et tøft tempo, og etter at de fleste har parkert bussen i ti minutter, renner målene inn for haugalendingene. Den første halvtimen har de scoret 23 mål – men de har også sluppet inn elleve. Avaldsnes fortsetter imidlertid scoringsmaskinen litt til. Det er mål fremover og tett bakover til sånn 55-60 minutter, da de slipper inn ganske mye og scorer lite. Deretter er det stopp. Avaldsnes mister ikke ledelsen i de siste 25 minuttene. Da er de til gjengjeld farlige igjen fremover. Det ser altså ut til å gå i bølger.

Det er vanskelig å vite hvordan disse bølgene oppstår. Det kan være tilfeldig, men det er nesten litt for påfallende. Det er også påfallende hvor mange flere mål de scorer i første omgang enn andre. Vi har tidligere nevnt at Avaldsnes ikke lykkes i å snu kamper i særlig stor grad. De har riktignok tatt ett mer poeng etter full tid enn til pause, men likevel framstår ikke Avaldsnes som et lag som satser på utholdenhet og venting. Det har skjedd, som borte mot Klepp, men det er ikke regelen.

Avaldsnes kan også virke litt som Arna-Bjørnar der. De satser alt, og det kan gi store seire, men det kan også gi merkelige tap. Dette, kombinert med at Avaldsnes også liker seg best hjemme, kan forklare hvorfor det bare er blitt to uavgjort (anstendige 0-0 mot Stabæk og noe skuffende 3-3 mot Ørn), mens det ble hele sju bortetap. Det forklarer også at de kan slakte Amazon Grimstad og Grand Bodø når de er i medvind, mens de taper eller vinner med ett mål borte når de er i en vrien periode og motstanderne kjemper som løver. Tom Nordlie bør vurdere å holde igjen kruttet til andre omgang for Avaldsnes.

 

Grand Bodø

Grand Bodø følger en mer forutsigbar utvikling. De får mange mål imot i begynnelsen, så avtar det litt, før det blir veldig tøft mot slutten. Dette kan vitne om et lag som kjemper, men får det tøft, kanskje fordi kreftene tar slutt rundt 60 minutter. De slipper mer inn i nadre omgang enn i første, noe som forsterker denne teorien.

Ikke verdens mest vågale analyse, med andre ord. Målene er mer interessante. Det ble bare 15 mål på Grand Bodø, men de scorte altså flere i andre omgang enn i første. Dette vitner om et lag som ikke gir seg uten kamp. Samtidig kan det også vitne om at Grand Bodø utmerket godt at de vil oppleve et stormløp i begynnelsen, og at de sparer det offensive kruttet til slutten. Med tilsammen tre mål den første halvtimen og ingen de første ti minuttene, kan det virke som om det var en plan med det Grand Bodø gjorde – å stå imot. Ser man på de store tapene, ser vi flere ganger (LSK Kvinner borte, Kolbotn borte, Ørn hjemme, Røa hjemme) at de slipper inn ett i begynnelsen og så holder de til omtrent 60 minutter. Dette er enda tydeligere i andre halvdel, da de får Jonsdottir og Bethke i laget, og de store tapene uteblir. De holder godt i seksti minutter.

Det nytter til dels å kjempe – Grand Bodø har fire uavgjort, bare Røa og Trondheims-Ørn har flere i en 2014-serie med overraskende få uavgjort. I tre av dem, mot Vålerenga og Medkila, kom de sterkt tilbake mot slutten, og bare mot Røa mistet de en seier – om enn en de hadde i omtrent 20 sekunder.

 

Klepp

For å låne et engelsk uttrykk, å forstå Klepp er som å gjete katter. Det pussige med Klepp – utover det vanlige – er at de har bemerkelsesverdig likt antall mål både forlengs og baklengs i begge omgangene. Poengmessig er det heller ingen forskjell. Det betyr selvfølgelig ikke at Klepp har stort sett en forutsigbar kamputvikling. De har tapt tre kamper i andre omgang som de ledet i første, samtidig som de dermed også har hentet inn en god del poeng i andre omgang.

En typisk kamp med Klepp, en selvmotsigelse i og for seg, begynner gjerne med at grønntrøyene scorer i løpet av den første halvtimen, der de kjører et stort press. Samtidig er også sjansene store for at de da allerede ligger under, ettersom Klepp slipper inn en god del mål tidlig, selv om du ser bort ifra de tre svært tidlige baklengsmålene borte mot Stabæk. Det siste kvarteret fram til pause er farlige for Klepp – de scorer sjelden og slipper noe oftere inn mål. Klepp har hatt mange trenere på kort tid, og det er vanskelig å tro helt på en taktikk som er etablert hos dem. Spillestilen kan bety at de er flinke på å tenke på at en kamp varer i 90 minutter, og at de har god tid. Dette medførte skalpen til vårlaget Røa og topplagene Arna-Bjørnar og Stabæk. Det som gjenstår i så fall, er at Klepp må huske at det har motstanderen også – i det minste Trondheims-Ørn og Vålerenga.

Andre omgang ligger omtrent på snittet for Klepp. De er litt mer målfarlige de første 20 minuttene og mot slutten, men ingen periode skiller seg stort ut fra snittet.  Klepp er et notorisk hjemmelag med bare borteseire mot bunnlagene Amazon Grimstad og Grand Bodø, og bare den førstnevnte overbevisende, i tillegg til uavgjort mot Røa. Laget har ingen storseire, men likevel har de positiv målforskjell på  hjemmebane, noe verken Trondheims-Ørn eller Vålerenga – begge før Klepp på tabellen – greide.

 

Kolbotn

Kolbotn er som oftest enten i sterk medvind eller en flau bris.
Kolbotn er som oftest enten i sterk medvind eller en flau bris.

Kolbotn er det beste laget som har en «blindperiode» – vi kan ikke finne et eneste tilfelle av at oppegårdlaget har scoret mellom 11 og 20 minutter – men ellers viser utviklingen en jevn førsteomgang og en tøff andreomgang. Godt over dobbelt så mange mål kommer i andre omgang som i første. De tar også inn 11 poeng i andre omgang. Kort sagt er Kolbotn livsfarlige det øyeblikket man går ut i andre omgang. Målene kommer som bestilt, med særlig mye vekt på tiden mellom 75 og 85 minutter. Som, paradoksalt nok, også er tiden de slipper inn mange mål. Men altså sjelden samtidig, ettersom det å score og slippe inn i samme kamp tilhører unntakene.

Kolbotn har ellers et litt pussig fenomen. I 16 av kampene er det sånn at de enten ikke scorer eller ikke slipper inn mål. Bare i seks kamper scorer altså begge motstanderne.  I to av disse seks kampene snudde Kolbotn fra tap til seier. I treav kampene tok de tilbake ledelsen etter utlikning (3-2 mot Klepp, 3-1 mot Medkila og 3-1 mot Avaldsnes), og i den siste utliknet de, men tapte stort (1-5 mot Stabæk). Kolbotn har altså aldri tapt en ledelse. Samtidig kan de få store problemer om de havner bakpå. Slik sett framstår Kolbotn mye som et humørlag.  

Hva skal man så si om Kolbotn? Vi vet at de er et hjemmelag, og de vant ni av elleve kamper. I sju av dem slapp de ikke inn mål, og bare Røa av lagene som har tapt der tok ledelsen. På bortebane er de helt annerledes, og Trondheims-Ørn, Klepp, Medkila og Amazon Grimstad (alle seire) ble de eneste poengene. Kolbotn ble det eneste laget som ga Grand Bodø tre poeng. Det minner litt om et medvindslag.

 

LSK Kvinner

LSK Kvinner er omtrent som Avaldsnes i første omgang og omtrent motsatt av dem i andre. Romerikslaget begynner relativt beskjedent de første ti, så harmrer de inn de neste ti, roer noe ned mot midten av omgangen, men er fortsatt målfarlige, og de siste fem mot omgangens slutt er et pliktløp. I andre omgang går de hardt ut før de øker enda mer, og de knekker de fleste lagene rundt 60 minutter. Hele 13 mål har kommet mellom 55 og 65 minutter. De er farlige også etterpå, men noe mindre farlige. De baklengsmålene de får, og det er ikke mange, kommer gjerne etter 20 minutter av første eller 30 minutter av andre omgang. Når halvparten av disse målene kom mot Røa, sier det lite om den generelle trenden.

Ikke i utganspunktet mye å si om LSK. Skal vi prøve oss, må vi da se på det eneste laget de hadde negativ statistikk mot – Røa. Det kan fremstå som litt rart all den tid de hadde god kontroll på nettopp Røa de forrige årene, men Røa kan her symbolisere taktisk dyktige lag. I fjor var det Trondheims-Ørn og Amazon Grimstad de slet med. Vi snakker her om lag som er delvis i medvind og som satser mer på taktikk enn spillerkvalitet. I 2013 handlet det nok også om at LSK Kvinner opplevde for første gang spilte cup, serie og Champions League samtidig. Dette er tøft, og i Champions League, om igjen mot topplaget LdB Malmö (nåværende Rosengård FC), ble det juling og rundspill.

Altså er LSK Kvinner et topplag, men det kan virke som om de mangler det lille ekstra taktisk for å lykkes i Europa.

 

Medkila

Medkila var et slags vårlag, de scoret dobbelt så mange (12) de første elleve kampene som de elleve siste. Det ble også bare to poeng denne halvdelen av de 15 totalt. Rent målmessig kjemper de litt ekstra de siste fem minuttene av begge omgangene, der nesten ingen andre gjør det. Faktisk er det ingen lag som scoret så mange mål i de siste fem minuttene før pause som Medkila. Baklengsmålene kommer som oftest i begynnelsen, rundt 60 minutter og i de siste fem minuttene av kampen.

Dette kan vitne om spillere som ikke helt har formen inne, men det kan også handle om at motstanderen bruker en stund på å forstå dem, men etter seksti minutter brister det. En typisk kamp for Medkila, i det minste en som ender med tap, inneholder gjerne et tidlig, et rundt 50-60 minutter og et mot slutten av kampen. Eller alle tre, da.

Seirene viser disiplin. Hjemmeseieren over Klepp bestod i å score, selvfølgelig, mot slutten av første omgang og holde tett i andre omgang. Mot Vålerenga og Ørn hjemme lyktes de å snu en ledelse for motstanderne til seier til seg selv, og begge med mål i sluttminuttene av andre omgang. Uavgjortresultatene gir ikke Medkila ære. Det var riktignok tre, men to av dem var mot Grand Bodø, et lag de skulle ha slått om de hadde ambisjoner om annet enn å knepent holde plassen, og begge kom etter at de rotet bort ledelsen. Den tredje kom i sesongens muligens kjedelige kamp, borte mot et uinspirert Røa.

Konklusjonen får være at det står litt på form og innstilling. Medkilas kollaps i andre halvdel får være et unntak fra regelen.

 

Røa er cuplaget per excellence de siste årene.
Røa gir og tar mot slutten av kampene.

Røa

Sånn apropos kollaps i andre halvdel, Røa er et glimrende eksempel på dette. Fire av de 36 målene Røa scoret i 2014 ble scoret de siste ni kampene. Det ga riktignok fire poeng gjennom like mange uavgjortkamper. Dette ga dem totalt fem uavgjort, flere enn noen andre bortsett fra Trondheims-Ørn. De fire i den svake perioden var noe skuffende hjemme mot Grand Bodø, Klepp og Medkila, men også mot vanskelige Ørn borte, som de tapte for i semifinalen. Den siste uavgjortkampen, hjemme mot LSK Kvinner, var langt mer imponerende.

Generelt har Røa en mer baktung fordeling på omgangene. De scorer særlig i det siste kvarteret av første omgang og fra sånn 60-65 minutter og ut kampen. Baklengsmålene er passende nok relativt matchende. De slipper klart mest mål inn i løpet av de første minuttene av andre omgang. De scorer mye i løpet av det siste kvarteret, men de slipper også mye inn da, om enn de sjelden slipper inn mål de siste fem minuttene. I tillegg er de svake akkurat etter 30 minutter.

Skal man se på Røa, er nok mangel på en selvstendig targetspiss det som står frem. Det er mye bra fotball i spissene til Røa, men de trenger en skikkelse som kjemper og skaper situasjoner, akkurat som Eline Johansen gjorde i den gode perioden (noe vi så i den korte tiden hun spilte i semifinalen mot Ørn, og snudde 0-3 til 2-3). Muskler er noe annet Røa mangler. De har hatt vanskeligheter mot tøffe lag, og de har valgt ofte å unngå konfrontasjon sentralt heller enn å kjempe mot. Det betyr til gjengjeld at Røa har fokusert mye kontringer på sidene. Pussig nok ser også Røa ut til å være et humørlag, om ikke i kampene, så altså utover sesongen.

 

Stabæk

Stabæk har samme målfrekvens som Arna-Bjørnar, LSK Kvinner og Avaldsnes i begynnelsen. Ganske tøft de første ti og så renner målene inn de neste 20-30 minuttene. Andre omgang begynner tøft, og så går det i bølger før Stabæk avslutter svært tøft i løpet av de siste 5 minuttene. En typisk kamp for Stabæk betyr gjerne tidlig ledelse, kanskje en dobling, og så et mål tidlig i andre omgang eller mot slutten. Baklengsmålene kommer gjerne rundt 60 minutter, overraskende nok, og mot slutten.

Stabæk er analysert andre steder, men vi kan ta opp noen av poengene. Mangelen på en god erstatter for Katrine Pedersen gjorde at spillet stoppet opp. I tillegg har Stabæk sluppet inn Vålerenga, Trondheims-Ørn og Arna-Bjørnar, og rotet seg bort mot Klepp. Nå ble det seier mot Avaldsnes og uavgjort mot Vålerenga og Ørn, men de lyktes ikke alltid i toppkamper heller. Verken i kamp mot LSK Kvinner hjemme eller borte eller borte mot Avaldsnes virket det som om Stabæk hadde noen mottrekk når kampen ikke gikk inn i deres spor.

Det hører likevel med til historien at Stabæk er et svært godt lag som kan rundspille de fleste, og at de virker gode til å forandre spill til å passe til motstanderen – nesten. Den imponerende innsatsen deres mot Wolfsburg minner litt om den imonerende innsatsen deres mot FFC Frankfurt. Et imponerende hederlig tap. Greier Stabæk å få til det som skal til for å snu imponerende hederlige tap og brukbare uavgjort til imponerende seire, er Stabæk blant topplagene i Nord- Europa. Gitt at de blir bedre på etterfyll av spillere.

 

Trondheims-Ørn

Man bør ikke komme femten minutter for sent til en Trondheims-Ørn-kamp. Laget begynner tøft, og møter deretter tøff motstand. De har en oppsving etter tretti minutter. I andre omgang er det enda mer typisk, begynner sterkt, får tøff motstand, og kommer sterkt igjen mot slutten. Ørn kan fort finne på å avgjøre i sluttminuttene. Problemet deres er etter de første ti minuttene av begge omgangene, og gjerne litt lenger i andre omgang. Passende nok er det liten forskjell mellom resultatene i første og andre omgang.

Det virker litt for tilfeldig for å lete etter en direkte sammenheng. Det man imidlertid kan se, er at Ørn har et stort antall uavgjortkamper, og flere knepne seire eller knepne tap. Det vipper altså mye for Ørn, og det kan gå begge veier. Ørn har ikke sluppet inn mange mål mot slutten, men de har ofte vært viktige (Arna-Bjørnars og Medkilas 3-2-vinnermål og Avaldsnes’ utlikning til 3-3), men de har også scoret viktige mål mot slutten (utlikning til 2-2 mot Amazon Grimstad og Stabæk, 2-1 mot Klepp og 1-0 mot Medkila). Det skjer med andre ord mye på begge kanter for Ørn, og karakteristisk for seriens uforutsigbarhet er Medkila med på begge oversiktene.

Hva betyr alt dette? Vel, Trondheims-Ørn holder hele veien ut, stort sett. Av og til går det galt, av og til blir det avgjørende. De har mange uavgjort som kunne ha blitt både seier og tap.

 

Vålerenga får her tilsnakk av dommeren. Laget fikk imidlertid ikke mange kort i fjor.
Vålerenga gir seg aldri.

Vålerenga

Det første som slår en med Vålerenga, er at de er disiplinerte. De roter sjelden bort en ledelse, og de kan snu kamper de ligger under. Dette skyldes ofte Marte Berget, men vi tror Vålerengas mentalitet ligger dypere enn som så – de overlevde å miste både Schjelderup og Gulbrandsen. Det virker også som om de har en idé om å begynne relativt forsiktig, muligens for å tilpasse seg motstanderen, og så legge på press etter ti minutter av begge omganger og tretti minutter ut. Dette er i så fall en smart måte å løse 60-minutterskrisen, det at lag ser ut til å holde i 60 minutter på.

Holder det? Nja. Vålerenga har gjort det langt bedre i andre omgang enn i første, og de viser en stayerevne. Samtidig slipper de inn mål omtrent samtidig som de scorer. Etter ti minutter, når de selv er farlige, slipper de også inn en del. Sluttspurten i andre omgang medfører mål begge veier. Samtidig er det viktig å huske på at Rostad brukte tid på å bli kjent med laget. De hadde en tøff begynnelse, uten at vi skal overdreve det helt, enkelte av tapene ville nok ha skjedd uansett. De fant en flytsone, og leverte gode resultater, selvfølgelig delvis blandet med dårligere.

Vålerenga har nå vært i Toppserien siden 2012, og er på sin tredje trener. Dette vitner altså mer om en fotballfilosofi enn en taktikk. Vi vet at Vålerenga var godt trent under Berg-Hansen, og vi regner med at Rostad har ivaretatt dette. Så får vi se hva Tsolis gjør.

Vålerengas svakhet ser ut til å ligge når de møter svært scoringsglade lag i form. Forskjellen på vår-Røa (0-5) og høst-Røa (1-0) illustrerer dette, og muligens også til dels Stabæk skadefritt (1-4) og med skader (2-2). Arna-Bjørnar og Avaldsnes storkoser seg med Vålerenga, og enda avstanden til LSK Kvinner blir stadig kortere, er den fortsatt lang nok. Vålerenga har ofte hatt et defensivt problem under press, og det krever sitt.

read more