close
BloggLandslag

Jakten på det norske

Landskampen mot Østerrike avslørte at det Norge trenger mest av alt er en norsk spillestil – og aller helst en spillerfilosofi.

Uavgjortkampen mot Østerrike var for mange nesten mer et tap enn en uavgjort. Vi skulle vinne denne, og etter to lite overbevisende kamper, var det på tide å vise at hjemme var vi bedre. Dessverre var vi ikke det. Hva langt verre var, virket det som om vi manglet en markert spillefilosofi.

Manglende kommunikasjon, manglende ideer

Det er blitt påpekt at Østerrike er blitt bedre. Det er ikke bare riktig; de har opp- og nedturer, og de kvalifiserer seg til EM fordi det er flere lag. I play-off hadde de neppe overlevd, som de ikke gjorde da de tapte 0-2 hjemme for Russland i 2013. De kan også gå på blemmer, som bortetap mot Finland i forrige kvalifisering, og enda de har mange spillere i Bundesliga, har flere enten flere kamper for andrelaget eller har rykket ned med respektive Werder Bremen eller FC Köln. Bare midtstopperparet Wenninger og  Schnaderbeck er etablert på et virkelig topplag i Bundesliga.

Likevel greide Østerrike å spille Norge ut av formasjon. Vi hadde mange feilpasninger; de som gikk i motspiller, de som var ment på fot (der spilleren er) og som gikk i rom (løpeball), de som var ment i rom og som gikk på fot og de som gikk langt unna der de skulle være. Resultatet ble at de norske spillerne løp da de skulle stå stille, sto stille da de skulle løpe eller måtte se ballen gå ut til innkast eller til motstander litt for ofte.

Norges beste periode var de få minuttene der vi fikk roet ned spillet og fått spillet der vi ville ha det: langs bakken, med raske pasninger og med gode avslutninger. Ellers var det for mange enkeltspillere som skulle løse alt på egen hånd, noe som ofte betydde at Lene Mykjåland, Maren Mjelde eller Ada Hegerberg driblet på seg tre spillere, mirakuløst nok kom ut og så rotet bort ballen i neste trekk. Selv om driblingen var imonerende, var det bortkastet energi.

Savnes: Norsk spillefilosofi

Det Norge trenger, er nå en måte å spille på som reflekterer landslaget og forhåpentligvis reflekteres på klubbnivå. Det var dette som herrelandslagene til Tyskland (høyt tempo, mye flyt, effektivitet) og Spania (teknikk, ballbestittelse, raske brudd i angrep) greide – begge også med et sterkt samhold i laget. Før skiftet manglet begge lagene en spillefilosofi, eller hadde en utdatert en. Nå er de blant be beste lagene i verden.

En spillefilosofi er selvfølgelig mye mer enn tre substantiver. Det handler om at man vet hva man gjør når man har ballen, hva man gjør når man ikke har ballen, hva man skal gjøre i bruddfaser når man gjenvinner ballen eller hvordan man skal tenke når man mister ballen. Hadde Norge hatt dette, hadde de visst om de skulle satse på å komme seg raskt opp, og dermed hatt spasninger i rom, etablere spill langs bakken, og dermed hatt pasninger på fot, om vi går i midten eller om vi går på sidene. Vi ville også vært flinkere til å ha back-up i stedet for å kollidere i hverandre, og spillerne ville vite hva de skulle gjøre, og dermed unngått tellefeil som kunne ha blitt skjebnesvangre, som ved Østerrikes to farlige cornere.

De to beste måtene å bestemme en fotballfilosofi på er enten å ta noe som allerede eksisterer i den hjemlige ligaen (Spania) eller å definere noen verdier og introdusere dem til den hjemlige ligaen (Tyskland). Deretter har man spillere som lettere greier å tilpasse seg landslagets spillestil og spillefilosofi. Det vi virkelig bør unngå å gjøre, er å satse for mye på enkeltspillere. Det fungerte ikke torsdag, og det fungerer neppe igjen heller.

I stedet bør vi fokusere mye mer på at vi er ballsikre, tekniske spillere. Mykjåland, Graham Hansen, Mjelde, Minde, Hegerberg og Stensland er gode eksempler på dette. Typisk norsk spillestil har handlet om å være fysisk overlegne, nærmest som et gufs fra Drillos. Kvinnelandslaget har aldri vært Drillos, de har vært usedvanlig gode spillere som skulle eller burde fungere godt sammen. De er også smarte. De trenger gjerne litt mer overbevisning, men har du en kvinnelig toppspiller med på gamet, har du som oftest en som er usedvanlig lojal.

Finjords første oppgave er å vinne morgendagens kamp mot Wales, men så må han ta tak i problemet. Skal Norge bli en publikumsfavoritt, bør de få seg et identitet.

Andreas

The author Andreas

Leave a Response