close
AnalyseBlogg

Annerledeslandet Vallhall

Med 11 baklengs på to kamper, hodet ute av cupen og til sammen bare sju mål på 13 kamper må man spørre seg hva i all verden som skjer i Oslos lite stolte stolthet. Vi setter nå lupen, litt annerledes, på Vålerenga.

(Dette er tredje artikkel i serien «annerledeslandet», der vi ser nøye på klubber som har valgt annerledes i veien til toppen. Første artikkel var «Annerledeslandet Nadderud» og andre «Annerledeslandet Avaldsnes» ).

Vålerenga kom kraftig i 2012, og tok en overraskende femteplass i 2013. Nå er laget ukomfortabelt nære nedrykk. Det er fortsatt i og for seg nok poeng til ikke å bekymre seg for direkte nedrykk, men Vålerenga framstår som et lag som er marginalt bedre enn Urædd og kan få problemer med Medkila. Hva har skjedd i det siste?

Spillerstallen

Før vi ser på hva som har skjedd, kan vi begynne med å se på spillerstallen. Ifølge vår regning har det vært 69 spillere innom Vålerenga siden 2012-sesongen startet. Hvordan har det gått med dem?

Av de 69 spiller 21 i dagens tropp. Nitten har lagt opp, de fleste etter å ha prøvd seg skikkelig. Ytterligere åtte er utlendinger med mer (Schwarz, Mendes, Erlandsson) eller mindre (Magnúsdóttir, Bennett, Haycock) suksess. Fire spillere (Schjelderup, Kjørum, Pettersen, Berget) har gått til topplag. Det betyr at 18 spillere ikke kan regnes som særlig stor suksess i sitt opphold.

Hva med dagens stall? Av de spillerne som har spilt samtlige kamper for Vålerenga, er det to nye (Nordin og Blakstad) og to med noe mer fartstid; Ellen Wang (høsten 2014) og Camilla Christensen (våren 2014). Av de som har spilt alle kamper bortsett fra én har vi Ingrid Buer Søndenå og Ina Skaug (begge vår 2013) i tillegg til Kelsey Hood (ny) og Tine Schryvers (ny). Ellers av spillere med mange kamper i 2016 har vi altså Maren Hauge (vår 2013), Johanne Fridlund (vår 2014), Frida Lyshoel (høst 2014), Anne Lise Olsen (vår 2015), Camilla Ose og Line Geltzer Johansen (begge nye).

Altså av de 14 med flest kamper for Vålerenga:

  • Tre spillere har vært med i tre og en halv sesong,
  • To i to og en halv sesong,
  • To i to sesonger,
  • En i halvannen sesong og
  • Seks helt ferske.

Så blant suksesshistoriene på spillerstallfronten har vi Ingrid Schjelderup, Mina Kjørum, Guro Pettersen og Marte Berget som har forlatt klubben og til en viss grad Camilla Christensen som er blitt. Av disse er Pettersen en andrekeeper som sannsynligvis gambler med å få ta over. Marte Berget er en begrenset suksess (31 minutter tilsammen på de første 13 rundene i 2016), og hun utviklet seg særlig i Kolbotn. Mina Kjørum har hatt mest suksess, hun har startet 12 av 13 kamper for Stabæk, om enn et Stabæk under pari. Vi har hørt mye lovende om delvis skade- og sykdomsforfulgte Johanne Fridlund, men hun mangler det siste skrittet.

Trenersituasjonen

Vålerenga utvikling
(Trykk på bildet for større versjon)

 

År Plass Poeng + Trener
2012 8 23 27 47 Berg-Hansen
2013 5 32 41 37 Berg-Hansen
2014 7 30 27 45 Rostad
2015 10 21 22 42 Tsolis
2016 10 22 12 51 Brocken
2016 er en basert på samme poengfangst som hittil i år.

Vålerengas historie i Toppserien er delt inn i før og etter Cecilie Berg-Hansen. Hun tok laget opp til Toppserien og opp på øvre halvdel. Siden har det gått nedover både med poeng og scorede mål, mens antall baklengsmål er gått oppover.

Så hvorfor har det gått nedover? To hovedgrunner kan være erfaring med kvinnelag og kontinuitet.

Det å ta over en trenerjobb i Toppserien er ikke enkelt, og Cecilie Berg-Hansens sko er ikke lette å fylle. Når Vålerenga konsekvent har ansatt trenere som ikke har trent kvinnelige fotballspillere før, kommer de til å gå både i hverandres feller og i nye – ofte at de behandler jenter som gutter eller ikke forstår vesentlig dynamikk i spillergruppa.

Vålerenga har heller ikke lyktes å beholde trenerne etter Berg-Hansen heller. Rostad fikk etter hvert skikk på Vålerenga rent poengmessig, men han forsvant videre. Tsolis fikk aldri det, og han dro til Spania med 21 poeng, den laveste summen hittil.

Nå er det Brocken, som i det minste har fordelen med at han har trent i Toppserien før. Ikke at det hjalp stort. Samtidig har Brocken levert gode resultater spesielt i 2014, men også i slutten av 2013 og i 2015, på sett og vis. Brocken er altså en fullt kapabel trener, men det fungerer ikke her. Om det skyldes manglende entusiasme, for mye kompis, for streng eller noe annet vites ikke, men Brocken må legge markant om stilen.

Nåværende krise: Angrep og forsvar

Med sju mål på 13 kamper, gir det et totalsnitt på 12 mål på 22 kamper – bare Fart har gjort det dårligere. I 2016 har laget spisser som Anne Lise Olsen (3 mål tross skader), Silje Blakstad (1 mål), Johanne Fridlund (1), Tine Schryvers (0), Camilla Ose (0), Tiril Haga (0) og Synne Sofie Christensen (0). Til Haga og Christensens forsvar, førstnevnte har ikke spilt og Christensen fikk bare spille i åpningskampen mot Stabæk (0-5). Det som er langt verre er at de framstår ikke som et lag i angrep. Angrepene er som oftest enkeltspilleres initiativ, og andre er ofte ikke med på det. Avslutningene, som regel skudd fra distanse, er ofte markkrypere. Kort sagt mangler enhver glød man finner hos lag med selvtillit.

Hva med baklengsmål? Vålerenga har nå til sammen sluppet inn 30 mål, altså over fire ganger så mange som de har scoret. Hvordan har de kommet? Vel, skal du score på oslolaget, kan det være en tanke å få seg en corner eller et frispark i relativt farlig posisjon og lempe inn i feltet. Av de 30 Vålerenga har sluppet inn, har seks kommet på corner etter dårlig markering i boksen, og fem på frispark etter dårlig markering i boksen. Åtte mål kan beskrives som kløning i forsvar (feilpasning, dårlig klarering, tellefeil, fraløpt) uten at det var dødball og fire klare og to litt strenge mål kan tilskrives keepertabber. Bare fem mål var det lite å gjøre med, det vil si gode skudd eller straffespark.

Konklusjon

Lag Kontaktpersoner
Arna-Bjørnar 12
Sandviken 10
Urædd 8
Røa 7
Kolbotn 6
LSK Kvinner 6
Trondheims-Ørn 5
Avaldsnes 5
Medkila 5
Klepp 4
Stabæk 4
Vålerenga 3

En god konklusjon skal ikke bringe inn nye elementer, men denne passet ingen andre steder:

Et godt lag må ha et godt støtteapparat. Vålerenga er Norges 10. beste lag akkurat nå, og da bør de vel ha noen som hjelper dem med å ha en god hverdag? Igjen er ikke ting så enkle. Ser man på kontaktpersoner oppført på fotball.no for de forskjellige toppserielagene, ser man (tabellen til høyre) at Vålerenga har færrest ført opp. De har trener, keepertrener og Egil Ødegaard, som ser ut til å gjøre alt annet. Man er fristet til å si at de har ressurser fra hovedlaget, men lite peker i retning av at dette hjelper stort.

De har i og for seg en også en fysisk trener i Eirik Halvorsen Wiik, og for noen dager siden fikk de inn dyktige Kjell Gustad som toppspillerutvikler på damelaget. Gustad kan hjelpe til stort med den manglende utviklingen av spillere med potensial. Det hjelper selvfølgelig, om man skulle tro fysio og materialforvalter kanskje skulle komme foran.

Så dermed har vi et Vålerenga med manglende kontinuitet, spillere uten selvtillit, med en trener som ikke greier å kommunisere til dem, et støtteapparat på overlevelsesnivå, en manglende spillerutviklingskultur, flere bomkjøp og liten eller ingen idé om hva det vil si å spille på Vålerenga.

På den annen side har vi det eneste laget som har vunnet på Sofiemyr, og det inkluderer Avaldsnes og LSK Kvinner. Vi har et lag som har en ekstrem variasjon mellom toppnivå og bunnivå. På toppen er de jevne med alle, på bunnen er de et trist skue. Vålerenga har stort sett overlevd på luft og kjærlighet, men nå må det vilje til.

Tags : annerledeslandetVålerenga
Andreas

The author Andreas

1 Comment

Leave a Response