close
Blogg

Med EM på avstand

Sommerens EM i Frankrike er på avstand, og vi kan gjøre noen oppsummeringer.

Vi nærmer oss en måned etter at Portugal ble kronet til europamestre og endelig kan begynne å yppe seg mot storebror Spania. Publikum har dratt, og vi må vente to år til neste gang vi blir lei av å høre «Seven nation army» sunget av tilskuerne igjen. Hva kan vi ta med oss?

Tilbake til 16 lag

EM i Frankrike i 2016 var det første EM med 24 lag. Vi skulle ønske at det ble det siste. Det er faktisk nesten bare gode argumenter for å gå tilbake til 16 igjen. UEFA har 55 medlemsland, inkludert Kosovo, som hittil ikke har vært med i kvalifiseringer. Om de blir det, er det altså slik at med 24 lag blir vi «bare» kvitt 31 land, altså litt over halvparten. Hvis vi trekker bort de landene som stort sett får mellom null og fem poeng, altså Andorra, Luxembourg, Malta, Færøyene, Liechtenstein og Gibraltar, er vi ned i 49. Og det inkluderer for øyeblikket svake Kasakhstan og Aserbajdsjan pluss en rekke lag som stort sett bare fyller opp rekkene i kvalifiseringene, som Litauen, Norge, Hellas og Moldova. Da sier det seg selv at det blir for mange middelmådige lag som spiller destruktiv fotball fordi poengene er viktigere enn å få seg nye fans. Spør bare Joachim Löw eller Mats Hummels.

Motargumentet mot å kutte lag er som oftest å vise til de landene som sjarmerte oss, som Wales, Island, Nord-Irland og Albania. Vel, Island og Nord-Irland ville ha kvalifisert seg uansett. Riktignok endte Wales og Albania dårlig nok på andreplass til at de sannsynligvis måte gjennom kvalifisering, ville de nok ha spilt annerledes om det hadde vært avgjørende for direkte plass eller kvalifiseringsrunde. De lagene vi garantert hadde sluppet i EM hadde vært Sverige, Irland, Ungarn, Ukraina og Tyrkia. Av disse var det vel bare Ungarn og delvis Irland vi ville ha savnet.

 

Det taktiske tilbakeskrittet

Regjerende verdensmester Tyskland, regjerende europamester Spania og fortsatt ganske så unge og lovende Belgia røk ut. Vil det få noen betydning?

Spania har nok størst betydning. Dette var Vincente del Bosques siste turnering. Ny trener ble tidligere keeper Julen Lopetegui. Den tidligere keeperen har ikke lykkes særlig på klubbsiden, han hadde for eksempel bare ti kamper som trener for Rayo Vallecano, og han lyktes ikke med Porto i 2014-2016, men han har fått det til svært bra med aldersbestemt landslag. Han vant U19-EM i 2012 og U21-VM i 2013. Til glede for noen og frustrasjon for andre har han uttalt seg om at han ønsker å utvikle, ikke revolusjonere, Spanias spillestil. Han legger vekt på å tilpasse landslaget til motstanderen mer enn sin forgjenger. Så vi har ikke sett slutten på tiki-taka, kan det virke som.

Tyskland ser vi neppe store forandringene i. Der Spania var markant dårligere enn Italia, var Tyskland fullt på høyde med, og til tider bedre enn, Frankrike i semifinalen. Sånn rent bortsett fra at de ikke fikk det til foran og at forsvaret var noe shaky. De presset tilbake Frankrike og dominerte, men da valgte franskmennene å finne andre løsninger. Tyskland slet med skade på Boateng, Khedira og Gómez, og de måtte greie seg uten Hummels. Schweinsteiger hadde en unødvendig hands som ga Frankrike 1-0 på straffe, og alt i alt virket de litt uryddige. Dette er sånt som kan skje uten at Tyskland leser stort inn i det. Mangelen på gode målscorere var imidlertid et større problem, men det virker ikke som særlig mange skylder på Löw for det.

Belgia byttet nylig fra Mark Wilmots til Roberto Martínez. Valget kan virke merkelig ettersom katalanske Martínez har vært opptatt av ballbestittelse og pasningsspill, og ettersom han i vinter fikk sparken i Everton fordi de opplevde at han ikke fikk nok ut av talentene der. Ettersom Belgia har satset på kreativitet og individualisme, kan dette fungere godt og det kan også ødelegge for talentfulle spillere. Et interessant bytte er det likevel.

Andreas

The author Andreas

Leave a Response